Leiren

OMKRING DØDELIGHET OG DØDSÅRSAKER
BLANT MANNLIGE NN FANGER I TYSKLAND

Av LEIF T. POULSSON

I tidsrommet fra juni til juli 1944 kom i alt 504 nordmenn som politiske NN fanger til konsentrasjonsleiren Natzweiler i Alsace. Herav vendte 268 tilbake fra Tyskland, av disse var 8 dødsmerket og levde kun kort tid etter hjemkomsten. Enkelte døde allerede under transporten gjennom Danmark og Sverige. Av 504 døde således 244 under elle i direkte tilslutning til tysk politisk fangenskap.

Fangenes gjennomsnittsalder er beregnet til 37 år, og settes varigheten av fangenskapet til vel 1 år, ville under normale forhold etter de norske dødelighetstabeller 2 à 3 individer være avgått ved døden i dette tidsrom. Tysk politisk fangenskap har medført en dødelighet som er omtrent 100 ganger den normale. Av 504 fanger er 48 pst. døde som følge av de kår som er budt dem i tysk konsentrasjonsleir.

Det vil falle naturlig å spørre hva som var årsaken til denne enorme dødelighet. Døde fangene av sykdommer, og i tilfelle hvilke? Eller omkom de av sult, kulde og annen mishandling? På grunnlag av notater om 130 personlig iakttatte dødsfall og til dels ufullstendige andenhånds meddelelser skal jeg søke å gi et svar på disse spørsmål.

Det vil være på sin plass å si noen ord om de norske NN fangers kår i de tyske konsentrasjonsleirer. Institusjonen NN (Nacht und Nebel-fange) sies å skrive seg fra 1942. Den omfattet en særskilt gruppe politiske fanger fra Norge og de okkuperte land i det vestlige Europa hvor dødsdommer åpenbart ikke ble ønsket eksekvert i samme utstrekning som når det gjaldt de østlige nasjoner. De tyske konsentrasjonsleirer var inndelt i «Lagerstufe» Ia, Ib, II og III. Til gruppen Ia hørte leirer som Sachsenhausen, Buchenwald og Dachau. NN fangene ble sendt til særleirer av type III, og de tilhørte i disse leirer pariakasten blant fangene. Dette omfattet at de ble utstyrt med særskilte kjennetegn (rødmalte striper på klærne istedenfor gule), ble satt til det tyngste og hardeste arbeid og var stort sett avskåret fra å inneha noen av de lettere og mer ettertraktede stillinger blant fangene. Enn videre hadde NN fangene pakkeforbud liksom de vare avskåret fra enhver forbindelse med omverdenen. Deres deportasjonssteder ble hemmeligholdt.

Samlingsstedet for de mannlige norske NN fanger var Natzweiler (Lagerstufe III). Natzweiler ble opprettet mai 1941, og lå sydvest for Strassbourg i en nordvendt fjellskråning 800–900 m høyt i Vogeserne. Stedet hadde et typisk innlandsklima med hete somrer, mens vinteren var kald med isnende sno og meterhøye snemasser.

Fangenes livsforhold skal ganske kort skisseres. Klesdrakten bestod i et sett slitt og lappet siviltøy, jakke, vest og benklær av forskjellig kvalitet og størrelse, som nevnt bemalt med røde striper, en gjerne fillet skjorte og korte underbenklær. Som fotbekledning hadde fangene et par fotkluter av tynne skjorteflak og et par lerretsstøvler utstyrt med trebunn, eller tresåler med seildukståhette. Mot vinteren ble klærne supplert med en tynn pullover og en kort pjekkert. Rent skift undertøy ble utdelt med 2–3 ukers mellomrom i forbindelse med et raskt dusjbad, for øvrig gas det ingen leilighet til å skifte klær. I perioder av regnfulle dager måtte fangene leve i sine dyvåte klær til de ved omslag i været kunne tørke på kroppen, å få tørket klærne om natten var ugjørlig. Underbringelsesforholdene i den første tid i Natzweiler må etter hva jeg siden så i tyske konsentrasjonsleirer betegnes som relativt bra, hver fange sin sengeplass med treullmadrass og ett til to enkle cellulltepper. I den sterke vinterkulde var det såpass snaut at fangene jevnlig frøs om natten og tydde sammen for å nytte kroppsvarmen og ha dobbelt med tepper. Den daglige rutine var følgende: Vekking kl. 4 (om vinteren 5), puljevis vask i store fontener med rennende kaldt vann, litt varm surrogatkaffe eller tynn suppe med en skive grovt brød for den som hadde hatt karakterstyrke nok til å gjemme litt av døgnrasjonen som ble utdelt kvelden før. Kl. 5^1/2 (om vinteren 6^1/2) var det brakkevis oppstilling til telleappell og deretter ny oppstilling i arbeidskommandoer med avmarsj til arbeidsplassen. Arbeidet var for nordmennene vinteren 1943–44 i stor utstrekning ute i steinbruddet i allslags vær. Middagen ble inntatt ute eller i treskur, og bestod av 1 liter kål-eller annen grønnsaksuppe med spredte kjøttrevler. Etter en middagspause på henimot 1 time ble arbeidet gjenopptatt til aftenappellen som fant sted ved 19-tiden. Etter endt appell ble kveldsmaten delt ut, 350 g brød laget av grovt sammalt mel, 20 g atskillig vannholdig margarin, og oftest en snau spiseskje marmelade eller et lite stykke pølse (ca. 20 g) med en kopp surrogatkaffe eller tynn suppe. En sjelden gang gas det i tillegg 2–3 kokte uskrelte poteter, gjerne av slett kvalitet. Søndag middag servertes hyppig en noe mer nærende potet- eller makaronisuppe som inneholdt påviselige mengder kjøtt. Sammenfattende må sies at det forelå en kvantitativ og kvalitativ underernæring. Kostens kaloriinnhold tør høyt regnet anslås å ha ligget omkring 1 200 Kalorier med kvalitativ underernæring på fett og eggehvite. Sikringskosten må antas å ha vært utilstrekkelig iallfall med hensyn til fettoppløselige vitaminer. Hemeralopi ble dog ikke iakttatt. En del polyneurittlignende sykdomsbilleder med akroparestier, hyporefleksi og lette sensibilitetsforstyrrelser av perifer type kunne kanskje bero på B-mangel. Typiske tilfelle av pellagra har jeg ikke sett, men heller ikke systematisk ettersøkt.

De kår som ble budt en konsentrasjonsleirfange, og særlig når han tilhørte NN gruppen, omfattet som det vil fremgå slett bekledning, kvantitativ og kvalitativ underernæring i forbindelse med hardt legemlig arbeid og under oppsyn av SS soldater og tyske fangeforarbeidere, jevnlig av kriminell eller asosial type. Det er overflødig å si at under slike kår må selv fanger med den beste konstitusjon og den sterkeste vilje før eller siden bryte sammen. Utvei til å leve eller iallfall leve lengst har den som kan skaffe seg mindre arbeid og mere mat. I så måte var nordmennene distansert. Først i egenskap av NN fanger, dernest på grunn av sin manglende evne til å slå seg igjennom i et så brutalt miljø som en konsentrasjonsleir representerte. Dette berodde dels på manglende språkferdighet, dels på en viss keitethet, men et ikke uvesentlig moment var en naturlig ærlighet og noblesse som ikke førte fram når kampen for livet fangene imellom var så hard og hensynsløs.

De første nordmenn kom til Natzweiler 15. juni 1943, selv arriverte jeg i følge med 40 landsmenn 6. oktober 1943, mens den siste tropp nordmenn kom til leiren så sent som 30. juli 1944, en måned før leiren ble rømmet på grunn av våre alliertes fremrykning mot øst. Ved min ankomst til leiren var to nordmenn avgått ved døden. En var død av sepsis i tilslutning til otitis media og en av akutt ileus tross (kyndig?) operasjon. Mn det var lett å se at dødstallene ville stige betydelig, om ikke i det omfang tiden skulle vise. Blant de tidligst ankomne nordmen kjente jeg ikke få som jeg hadde sett forlate Grini i en relativt god forfatning og som nå etter vel to måneders opphold i Natzweiler frembød billedet av ekstrem avmagring og til dels med betydelige ødemer.

Det var dog først inn under jul 1943, utover vinteren, våren og forsommeren 1944 at dødeligheten blant nordmennene tiltok sterkt. Dette skyldtes marasme som følge av slit, sult og kulde og i ikke liten utstrekning en ondartet pneumoni som krevde et stort antall offer.

Når en fange omkom i en konsentrasjonsleir som Natzweiler, var det i mange tilfelle ikke mulig å peke på en enkelt dødsårsak. Ofte skyldtes døden rett og slett alminnelig svekkelse som følge av de umenneskelige livsvilkår, iblant ramtes en fange som ennå hadde legemlige og åndelige reserver i behold av en akutt sykdom som rev han vekk, men i de fleste tilfelle skyldtes døden svekket konstitusjon og sykdom tilsammen, og det var mange ganger ugjørlig å si hva som veidde mest. Jeg så 123 nordmenn dø i Natzweiler og 7 i sykeleiren Vaihingen ved Stuttgart. Skjønnsmessig har jeg inndelt dødsårsakene i følgende grupper.

Marasme (med og uten enterocolitt og ødemer	37
Pneumoni med komplikasjoner	49
Akutte infeksjonssykdommer (dift., scarl., mening.	7
Flekktyfus	1
Lungetuberkulose	14
Nyresykdom	1
Septisk og pyemisk sykdom (flegmone o.l.)	13
Andre kirurgiske sykdommer	3
Uklare sykdomsbilleder	5

Etter denne sammenstilling skyldtes over hvert fjerde dødsfall blant nordmennene kacheksi, i Vaihingen døde alle herav. Ofte var denne tilstand forbundet med ødemer og enterocolitt. Alle meningsberettigede er vel av den oppfatning at sykeligheten i de tyske konsentrasjonsleirer i vesentlig grad skyldtes enteritter og enterocolitter, men den direkte mortalitet av denne lidelse var etter mitt skjønn ikke så fremtredende. En relativt sunn fange kom seg i alminnelighet av denne sykdom, mens sterkt medtatte fanger gjerne døde. Diaréen hadde mer karakteren av et premortalt fenomen, kacheksien var det primære. Kanskje kan det tenkes at en ellers uskadelig tarmflora under disse forhold blir parogen. Bakteriologiske undersøkelser lot seg ikke gjennomføre. En nærmere analyse av pneumonidødsfallene viser følgende: I 40 tilfelle har jeg notert pasientens almentilstand ved innleggelsen i leirens sykehus. Den var hos 9 relativt god, hos 8 nedsatt og 23 var ytterst avkreftet. Hos tre fjerdedeler av nordmennene som står oppført død av pneumoni var helsen på forhånd betydelig undergravd. I det enkelte tilfelle var det mange ganger ugjørlig å si om en fange døde av sin pneumoni, men den var iallfall en medvirkende faktor. Jevnlig hendte det at en legemlig sterkt forkommen fange ble innlagt med pneumoni. Med eller uten sulfonamider kom han over lungebetennelsen, men kreftene vendte ikke mer tilbake, og han døde etter en måneds tid eller mer av kacheksi. Ikke helt sjelden var situasjonen den at han med den nedsatte matlyst ikke klarte å få ned leirkosten. Å reise seg igjen etter en alvorlig sykdom var avhengig av en ganske stor viljeanspennelse. Av pneumonipasientene døde 27 innen 10 dager, 11 etter mer enn 30 dagers sykehusopphold og derav hadde 4 empyem. Inntil 17. januar 1944 kunne pasientene med pneumoni gis en noenlunde rimelig sulfonamidbehandling. Fra det tidspunkt og inntil utpå forsommeren, da det ved formidling av Odd Nansen i Sachsenhausen, fru Kari Nansen og professor Dale fra Astra ble sendt 400 medisnpakker til nordmenn i Natzweiler, var det ytterst knapt med sulfatiazol. Av nordmenn død av pneumoni har hver 5te fått tilstrekkelig behandling, hos hver 5te var dosene for små. 60 pst. fikk ingen virksom terapi.

10 pst. av dødsfallene blant nordmenn i Natzweiler skyldtes lungetuberkulose. 1 tilfelle var en florid forløpende ftise hos en ung gutt i relativt god almentilstand, ellers var de angrepne gjerne sterkt redusert ved innleggelsen i sykehus. I et par tilfelle ble tuberkulosen oppdaget på sykehuset hos nordmenn som ble hospitalisert for marasme.

Typiske konsentrasjonsleirlidelser var de septisk kirurgiske sykdommer som også var den direkte følge av den nedsatte motstandskraft. Furunkler og karbunkler var ytterst utbredt, og den minste lesjon under arbeidet medførtesom regel en infeksjon som ikke sjelden utviklet seg til en raskt fremskridende flegmone og sepsis. 13 nordmenn døde av disse sykdommer. Hos 9 er almentilstanden notert, den var redusert hos alle, og hos 8 er den karakterisert som elendig.

Blant de uklare sykdomsbilleder – de diagnostiske hjelpemidler var begrenset – var formentlig et tilfelle av tumor eller abscessus cerebri, et tilfelle av febris causae ignotae, en tuberkuløs peritonitt og en pyelonefritt. Alle disse fanger var sterkt svekket ved innleggelsen i sykehus. En nordmenn som ennå var i ganske god almentilstand fikk en natt lungeødem på brakken. Tross den tyske brakkesjefs protester ble han i all hast brakt til sykeavdelingen av sine norske kamerater hvor døden be fremskyndet av sykehusets administrativt ledende fange ved mishandling før læge kom til. Da Natzweiler ble rømmet kom praktisk talt alle norske NN fanger i første hånd til Dachau. 100 nordmenn forble i Dachau vinteren 1944–45, en rekke ble sendt til Mauthausen med bileirer Melk og Gusen II og atter andre havnet i mindre leirer og på utekommandoer. Allerede sommeren 1944 var det i Natzweiler lempet på pakkeforbudet for nodmennene, og det kom en del «svenskepakker» som utvilsomt bidro til å avhjelpe den verste sulten. Da nordmennene kom til Dachau lyktes det for en rekke av dem å få sendt brev hjem og varsle om sitt oppholdssted. At dette kunne finne sted skyldtes en inkurie fra leirledelsens side, idet man i øyeblikkets virvar ikke straks var klar over at nordmennene var NN fanger. Brevene hadde til følge at det i Dachau kom atskillige matpakker til nodrmennene, så av de landsmenn som binteren over ble i Dachau døde neppe noen av inanisjon. Under transporten fra Natzweiler til Dachau døde 2 norske fanger, en av tyfoidfeber og en av langtkommen lungetuberkulose. Om dødsårsaker blant nordmenn i Dachau er jeg underrettet gjennom brødrene Jørgen og Louis Hviding i Stavanger. Begge utførte et utrettelig og oppofrende arbeid som pleiere i de tyske konsentrasjonsleirer. Om sin rapport fra Dachau anfører de: «–– sykdomsforløpet og diagnoser, samt dødsårsak og -dato er tatt etter egne observasjoner, konferanser med de behandlende læger, samt etter obduksjonene. Vi stod i nøye kontakt med professor Blacha (tsjekkisk fange), sjefen for obduksonssalen, og var i mange tilfelle selv til stede ved obduksjonene. Under den første perioden av flekkfeberepidemien var det forbudt å føre opp «typhs exantematicus» som diagnose, Lagerarzt ga ordre om at det skulle stilles diagnoser som «pneumonia», «enterocolitis» e.l. Dette har vi selvfølgelig ikke tatt hensyn til når det gjelder våre notater.»

Flekkfeberen kom til Natzweiler med fanger fra Lublin i april 1944. Ved energiske forholdsregler lyktes det å holde epidemien innen rimelige grenser. Sykdommen krevde kun ett offer blant nordmennene. Ganske annerledes artet forholdene seg i Dachau. Dit ble sykdommen importert 26. desember 1944. Den hollandske fangelæge dr. Kredit gjorde oppmerksom på de mistenkelige tilfelle. Den tyske sjefslæge SS-Sturmbannführer Hintermayer satte seg imidlertid imot komplett isolasjon av de suspekte nyankomne fanger, og den 5. januar 1945 ble det første tilfelle av flekkfeber konstatert i leiren. Da nordmennene forlot Dachau 22. mars 1945, var i tidsrommet fra 5. januar samme år 11 300 fanger døde, og herav 75 pst. av flekkfeber. 35 nordmenn avgikk ved døden i Dachau, og av disse omkom 22 av typhus exanthematicus. De øvrige dødsfall fordeler seg i følgende grupper: Meningitt 1, lungetuberkulose 2, difteri 1, pneumoni 3, empyem 1 og marasme 5. Av sistnevnte gruppe var de 3 i moribund tilstand sendt tilbake fra en utekommando hvor det ikke lenger kunne presses mer arbeidskraft ut av dem.

Foruten de her omtalte 167 dødsfall iakttok jeg på transporten gjennom Danmark og Sverige på hjemturen 2 dødsfall av lungetuberkulose og ett av pneumoni hos helt emacierte landsmenn. Om de gjenværende 74 dødsfall har jeg spredte opplysninger fra norske medfanger. Ved siden av Natzweiler og Dachau krevde Mauthausen med uteleirene Melk og Gusen II samt utekommandoen Dautmergen og «sykeleiren» Vaihingen de fleste offer blant nordmennene. Tallene er her henholdsvis 33, 12 og 13. Livet i disse leirer har artet seg betydelig hardere enn i Natzweiler og Dachau, og overensstemmende hermed synes de fleste av nordmennene på disse steder å være ommkommet av sult, slit og kulde. Hos enkelte er mishandling fra SS, tyske og polske medfangers side den direkte eller sterkt medvirkende dødsårsak. Et par sitater fra min hjemmelsmann i Melk (Siggen Olsen, Porsgrunn) gir et billede av disse fangers siste dager:

«A.A. Hans almentilstand må sies å være redusert da vi kom til Melk omkring 20. sept. 1944. Til å begynne med arbeidet han i det underjordiske fabrikkanlegget. Han var dessverre så uheldig å bli frastjålet støvlene sine etter kort tid, så han gikk bare med papir surret rundt føttene. Været var temmelig surt og til dels også fuktig, så det var vel årsaken til at han pådro seg dysenteri. Etter en tids forløp fikk han jobb med å sortere poteter. Da han ikke kunne unnvære suppen samtidig som han spiste store mengder rå poteter ble maven verre og verre. han nektet å bli lagt inn på revier. Da jobben som potetsorterer var slutt kom han tilbake til den underjordiske fabrikken. Han ble stadig tynnere, men han hadde en stålvilje samt en god porsjon stahet, og på det holdt han det gående til midt i november. Da orket han ikke lenger og ble innlagt på revier. Sist i november ble han flyttet fra dysenteriavdelingen og kom på en sal hvor jeg lå for brukket ben. han var da muselmann. Han fikk imidlertid tilbakefall og ble dagen etter flyttet tilbake til dysenteriavdelingen. Han var ved godt mot da jeg snakket med ham og syntes det var synd at N.N., som lå på samme sal som oss, hadde mistet motet. Et par dager etter døde AA.»

«B.B. Almentilstand ved ankomsten til Melk relativt god. Arbeidet i det underjordiske fabrikkanlegget. Fikk mavesjau etter kort tid. Da han ikke rakk på W.C. noen ganger, men etterlot seg en stripe på gangen, ble han rundbanket av «Blockälteste» som etter dette hadde et særlig godt øye til ham, således at han fikk juling for hver minste forseelse. Dessuten fikk han ofte juling av capoen for unnasluntring. All denne julingen sammen med mavesyken som ikke ville gi seg tok sterkt på ham både fysisk og psykisk. Han fikk kull på revier og store doser sulfatiazol av meg, men intet hjalp. Han ble tynnere og tynnere og kunne den siste tiden heller ikke spise brødskalken sin. 31. januar om aftenen ble han innlagt på revier. Han måtte bæres bort og var uhyggelig å se på. Døde dagen etter.»

«C.C. Almentilstand ved ankomsten til Melk redusert. Arbeidet i de underjordiske fabrikker. Ble i oktober 1944 innlagt på revier for dysenteri, men utskrevet 14 dager senere. Fikk til stadighet juling både på Blocken og på arbeidet, og jeg husker ham nesten ikke uten blokdunderløpne øyne – ofte begge to. Hadde ofte byller og vann i kroppen. Var hver dag på ambulansen og kom tilbake med tabletter, men vi fikk aldri vite hva han tok tablettene for. Tok etter hvert sterkt av i vekt og ble innlagt på revier 14 dager før han døde. Han ble innlagt for dysenteri.»

«D.D. Almentilstand ved ankomsten til Melk redusert. Arbeidet i de underjordiske fabrikker. Ble etter en tid innlagt på revier for flegmone. Utskrevet etter ca. 14 dager. 5. januar 1945 ble han dårlig. Vi arbeidet nattskift. Han fikk frysninger og verket sterkt i alle lemmer. Måtte støes til revier, men ble ikke innlagt. Arbeidet ikke neste natt. Følte seg bedre neste morgen da vi kom fra arbeidet. gikk alene på revier ved 8-tiden. Stod naken i den kalde korridoren i 12–15 kuldegrader til klokken var 12 før han kom i seng. Var da svært dårlig, men drakk litt varm suppe. Døde en times tid senere av dobbeltsidig pneumoni. »

«E.E. Almentilstand ved ankomsten til Melk redusert. Han led av blærekatarr og måtte av den grunn opp flere ganger om natten. Måtte over hele appellplassen for å komme på W.C. En natt hadde han «slått lens» i en boks. Dette ble oppdaget av Blockälteste som tvang ham til å drikke urinen liksom han fikk temmelig meget juling. på grunn av sterk avmagring, meget vann i kroppen og dysenteri ble han innlagt på revier sist i november 1944. Han lå i seng ved siden av meg. Matlysten var borte og han tørstet svært. Psykisk var han også langt nedfor og hadde mistet håpet – lå nærmest og ventet på å dø. Om formiddagen 4. desember snakket jeg med ham for siste gang. Han gikk på W.C. Hans almentilstand må da sies å være betydelig redusert. Da jeg kom ut på W.C. en halv times tid etter var han falt av klosettskålen. Han var i koma.Døde noen timer senere.»

«F.F. Almentilstanden ved ankomsten til Melk redusert. Arbeidet i underjordiske fabrikkanlegg. Fikk meget juling – ofte på grunn av sin stahet. Magret sterkt av og klaget til stadighet over tretthet. Meget vann i bena. Den 22. februar 1945 stupte han på veien hjem fra arbeidet og døde på appellplassen.»

Det er foran gitt en tallmessig fremstilling vedrørende en rekke dødsfall og dødsårsaker, men noe nært inntrykk av NN fangenes kår gir den kanskje ikke. Jeg har derfor valgt ut de siste kasuistiske meddelelser fra Melk fordi de etter min erfaring som NN fange gjennom halvannet år på yldig vis illustrerer den skjebne som ramte så mange innen denne gruppe norske politiske fanger i Tyskland.