Artikler, bibliografi og lenker

Vis denne siden på fransk
Artikler Bibliografi Lenker

   En bauta mot likegyldighet og glemsel

 

EN BAUTA MOT LIKEGYLDIGHET OG GLEMSEL

 OLAV KR. REINERTSEN ©
(pensjonert skolesjef i Hamar)

Artikkelen er tidligere publisert i Hamar Arbeiderblad i mai 2004.

Etter å ha passert stasjonsbyen Rothau og kjørt den svingete veien opp åsene i Vogesene i Alsace, fjellandskapet i grenseområdet mellom Tyskland og Frankrike, kommer vi til konsentrasjonsleiren Natzweiler, en ondskapens verden lokalisert i naturvakre omgivelser. Estetisk naturopplevelse og moralsk perversjon møtes her i et totalt ubegripelig paradoks. Himmel og helvete! Det første som møter blikket er ”La Flamme” – flammen – et ruvende minnesmerke som franske myndigheter har reist for å hedre de tusener av fanger  som mistet livet her under andre verdenskrig. Som en gotisk katedral reiser det seg mot himmelen. Og ved møtet med leirens brutale virkelighet kan man trenge hjelp av alle himmelske makter!

Nedenfor bautaen ligger KZ- leiren, i dag et museum under forvaltning av den franske regjering. Franskmennene kaller leiren Camp du Struthof – etter navnet på en nærliggende gård, der de første fangene ble plassert før leiren var ferdigutbygd. Jeg skulle tro at navnelikheten med landsbyen Natzwiller litt lenger nede i dalen, blir for belastende. Av de opprinnelig sytten brakkene innenfor de elektriske piggtrådgjerdene, er fire bevart: Brakka nærmest leirporten og leirkjøkkenet på øverste platå, krematoriet og fengslet – bunkeren – på nederste platå. Piggtrådsperringene, leirporten og vakttårnene, opp til 10 meter høye i det bratt terrasserte terrenget, står uforandret fra det tidspunkt leiren ble anlagt  forsommeren 1941.

Utenfor piggtrådgjerdene finner man residensen til leirkommandanten, allmektig hersker over liv og død, og litt nedenfor lå gasskammeret, der man eksperimenterte med ulike gassarter   (blåsyregass) som senere ble brukt  til masseavretting av fanger bl.a. i Auschwitz og Treblinka. Sigøynere og jøder var forsvarsløse ofre for utprøvingen som ble gjennomført som et samarbeidsprosjekt mellom leirens SS- leger og sivil medisinsk ekspertise i Strasbourg.

Møtet med Natzweiler blir en kavalkade over grunntemaet ondskap og lidelse, langt utenfor vår fatteevne: Henrettelsesrommet i krematoriet, legeværelset for medisinske eksperimenter (tyfusinjeksjoner sprøytet rett inn i armen), den truende galgen, de gruoppvekkende billedmontasjene fra flere av Hitler- Tysklands konsentrasjonsleire, klær og hverdagsgjenstander som i sitt stumme språk forteller lidelsens historie. Disse groteskt grønn- og sortstripete zebraklærne: Hvilken ydmykelse og krenkelse av menneskeverdet måtte det være bare det å  bære en slik påkledning! Det gir en rystende instruksjon om at her var bestialiteten satt i system til minste detalj! At møtet med Natzweiler skjedde nettopp i påskeuken, ble en sterk symbolsk påminnelse om lidelsens historie. For tusener forsvarsløse fanger ble veien til Natzweiler deres Via Dolorosa.

Slik også for hundrevis av norske NN- fanger. Nacht- und- Nebel-forordningen ble virkeliggjort i overgangen 1941/42. Spesielt utvalgte fangegrupper, alle som hadde deltatt aktivt i organisert motstandsarbeid eller engasjert seg i kamp mot okkupasjonsmakten på et politisk plan, skulle forsvinne i natt og tåke. Alle fanger med slik bakgrunn var kvalifisert for NN-status.

Fra midten av juni 1943 til slutten av august 1944, da leiren for øvrig ble evakuert, ble 504 nordmenn, fordelt på 19 transporter, innregistrert i Natzweiler. Så å si alle nordmenn ble satt til hardt arbeid i granittbruddet (Steinbruch), selve hovedformålet for opprettelsen av konsentrasjonsleiren. Granittforekomstene skulle brukes til de planlagte seiersmonumenter i det stor- tyske riket. Fangene bar ellers stein fra bruddet ned til leiren der terrassene og sinnrike trappesystemer i den bratte skråningen ble steinsatt av tung granitt.

Utmattende arbeid, sult, sykdom, underernæring på grunn av bevisst knappe rasjoner, frost og fysisk og psykisk trakassering ble en enorm belastning.  NN- fangenes skjebne var ”Vernichtung durch Arbeit” – tilintetgjørelse gjennom arbeid. Og man lyktes godt. Færre enn halvparten av de norske fangene kom hjem etter at krigen var slutt. De mistet livet i et redselsregime der den potenserte ondskap var satt i system.

 Den norske Natzweilerkomitéen har etablert en egen database i museumsbrakka med informasjon om de norske fangene. Her finner vi også opplysninger om 7 fanger fra Stange, alle arrestert i slutten av august 1942.  Etter opphold på Grini og i Sachsenhausen kom de i samme transport til Natzweiler den 16. oktober 1943. Bakgrunnen for arrestasjonene var hjelp til rømte sovjet-russiske krigsfanger. Forsommeren 1942 klarte et ukjent antall russere å rømme fra et fangetog på strekningen fra Strandlykkja til Tangen på vei til tvangsarbeid i Nord- Norge. Flesteparten prøvde å rømme østover til Sverige, og et stort antall mennesker engasjerte seg for å gi dem hjelp under flukten. Det ble umiddelbart proklamert dødsstraff for alle som ga hjelp. En intens jakt ble igangsatt på rømte russere og deres hjelpere. Og en stor arrestasjonsbølge førte til at 28 stangesokninger ble arrestert. Flere kom i tysk fangenskap, og ni av dem døde – og seks av de syv som vi finner innregistrert i Natzweiler. Vanlig medmenneskelighet kostet dem dyrt!

Hva tenkte de norske NN- fangene ved møtet med konsentrasjonsleiren, mentalt uforberedt på en ondskap som de  knapt kunne vite eksisterte? Hva slags håp til livet hadde de når leirkommandanten Josef Kramer, rotekte nazist i sin ideologi og psykopatisk sadist i ledelsen av sitt råskapens imperium, avsluttet sin velkomsttale til alle nyankomne: Hier gibt es nur einen Ausgang – her finnes det bare en utgang! Med hånden pekte han mot krematoriet. Trygve Brattelis lavmælte beretning  (” Fange i natt og tåke”) og Kristian Ottosens standardverk ( ”Natt og tåke”) prøver å komme sannheten så nær som mulig.

Besøket i Natzweiler var en vond opplevelse. I etterkrigstidens siviliserte rettssamfunn har vi med styrke uttalt at vi skal tilgi, men aldri glemme. Men man skal ha mye kjærlighet for å kunne tilgi det sivilisasjonsforfall som Natzweiler representerer. Elie Wiesel, selv KZ-fange, har sagt at motsetningen til kjærlighet, er ikke hat – men likegyldighet. Det er utkjempet så mange kriger. Og reist så mange minnesmerker. Likevel må vi tro at ”La Flamme” i sin oppadstrebende bevegelse mot håp og lys kan være en bauta mot likegyldighet og glemsel.

a