 |
|
Natzweiler – en pasjonshistorie |
|
SOM DAGENE GÅR: NATZWEILER - EN PASJONSHISTORIE. OLAV KR. REINERTSEN
© Artikkelen er tidligere publisert i Hamar menighetsblad i juni 2004. Etter å ha kjørt den svingete veien opp åsene i Vogesene i Alsace kommer vi til konsentrasjonsleiren Natzweiler, en ondskapens verden lokalisert i naturvakre omgivelser. De første blomstene har sprunget fram. Glade barn, våre egne barnebarn, plukker vårlige buketter i den tidligere dødsleiren. Framtidshåp, naturopplevelse og moralsk perversjon møtes her i et totalt ubegripelig paradoks. Himmel og helvete! Det første som møter blikket er ”La Flamme” – flammen – et ruvende minnesmerke som franske myndigheter har reist til minne om de tusener av fanger som mistet livet her under andre verdenskrig. Som en gotisk spissbue reiser det seg mot himmelen. Nedenfor bautaen ligger KZ-leiren, i dag et museum under fransk forvaltning. Av de opprinnelig sytten brakkene innenfor de elektriske piggtrådgjerdene, er fire bevart: Brakka nærmest leirporten og leirkjøkkenet på øverste platå, krematoriet og fengslet – bunkeren – på nederste platå. Piggtrådgjerdet, leirporten og vakttårnene står uforandret fra det tidspunkt leiren ble anlagt forsommeren 1941. Utenfor leirområdet finner man residensen til leirkommandanten, allmektig hersker over liv og død. Litt nedenfor gasskammeret, der man eksperimenterte med ulike gassarter som senere ble brukt til masseavretting av fanger bl.a. i Auschwitz og Treblinka. Besøket i Natzweiler er et rystende møte med grunntemaet ondskap og lidelse, langt utenfor vår fatteevne: Henrettelsesrommet i krematoriet, legeværelset for medisinske eksperimenter, den truende galgen, de gruoppvekkende billedmontasjene fra flere av nazi- Tysklands konsentrasjonsleire, klær og hverdagsgjenstander som i sitt stumme språk forteller lidelsens historie. Det gir en smertefull instruksjon om at her var den potenserte ondskap satt i system. At møtet med Natzweiler skjedde nettopp i påskeuken, ble en sterk symbolsk påminnelse om lidelsens historie. For tusener forsvarsløse fanger ble veien til Natzweiler deres Via Dolorosa. Slik også for 504 norske NN- fanger. Nacht- und – Nebel- forordningen ble iverksatt i overgangen 1941/42. Spesielt utvalgte fangegrupper, alle som hadde deltatt aktivt i organisert motstandsarbeid eller engasjert seg i kamp mot okkupasjonsmakten på et politisk plan, skulle forsvinne i natt og tåke. Alle fanger med slik bakgrunn var kvalifisert for NN- status. ”Vernichtung durch Arbeit” – tilintetgjørelse gjennom arbeid - var deres skjebne. Færre enn halvparten av de norske fangene kom hjem etter at krigen var slutt. Natzweiler er en vond opplevelse. Man opplever en stor skamfullhet. Møtet med en så avsindig krenkelse av menneskeverdet gir grunnlag for urolig refleksjon over menneskets ondskap som filosofisk utfordring og psykologisk patologi. Man føler også en beskjemmelse over å skulle omskrive en pasjonshistorie av slike dimensjoner til nøktern sakprosa. Ordene finnes ikke. En dødsdømt polsk unggutt skrev et siste brev hjem fra en av dødsleirene: Om himmelen var papir og havet blekk, er det utilstrekkelig for å fortelle hvor vondt jeg har det! I etterkrigstidens siviliserte rettssamfunn har vi med styrke uttalt at vi skal tilgi, men aldri glemme. Men man skal ha mye kjærlighet for å kunne tilgi det sivilisasjonsfall som Natzweiler representerer. Elie Wiesel, selv KZ- fange, har sagt at motsetningen til kjærlighet er ikke hat – men likegyldighet. Det er utkjempet så mange kriger. Og reist så mange minnesmerker. Likevel må vi tro at ”La Flamme” i sin oppadstrebende bevegelse mot lys og håp kan være en bauta mot likegyldighet og glemsel. a |