NÅR TIDSVITNENE BLIR BORTE

NÅR TIDSVITNENE BLIR BORTE.

OLAV KR. REINERTSEN ©
(pensjonert skolesjef i Hamar)

Jeg sitter med Natzweilergruppens årbøker for årene 1997–2003 foran meg, beskjedent påkostede hefter som ytre ramme, men med et gruoppvekkende innhold fra det mørkeste kapittel i vår historie. I perioden fra 15. juni 1943 til september 1944 ble 504 norske motstandsfolk sendt til konsentrasjonsleiren Natzweiler i Alsace med bakgrunn i den såkalte NN- forordningen. Målet var at de skulle forsvinne i ”Nacht und Nebel”, natt og tåke.

Da det svenske Røde Kors hentet dem ut fra forskjellige leire i mars- og aprildagene 1945, var over halvparten omkommet i et redselsregime der den potenserte ondskap var satt i system.

Natzweilergruppens ideelle mål er holdningsskapende arbeid. Tidsvitner kaller de seg. Gjennom informasjons- og dokumentasjonsarbeid er målet å gi nye generasjoner, spesielt skoleungdom, kunnskap om det som skjedde for å forebygge en gjentakelse av bestialitetens historie i vår nære fortid.

Det er flere tiår siden Norge var i krig. Det er naturgitt at stadig færre kan berette om det som skjedde. Knapt 60 Natzweilerfanger er nå tilbake – alle i høy alder. Og motstandsfolk og krigsveteraner i bygd og by, alle aktive deltakere i den største ideologiske kamp i vår historie, faller etter hvert fra og vil ikke lenger opptre i det offentlige rom. Og fra det nasjonale til det lokale for å vise bredden i motstandskampen: I grenda jeg kommer fra nørdst i Alvdal, er det til høsten 60 år siden motstandsfolk fra bygda tok imot fallskjermslippene over Storstypet ved Savalen, våpen og utstyr til radiostasjonen ”Beaver” som mot slutten av krigen drev omfattende etterretningsvirksomhet i området. Som ingen andre formet disse – grendas egne - vårt eget bilde av redselsårene. Bare ett sannhetsvitne er i dag tilbake.

I årboken for 2000 fester jeg meg spesielt med NN-fangen Tollef Larssons refleksjoner som tidsvitne i møtet med norske skolelever, som gjennom prosjektet ”Hvite busser” har besøkt Auschwitz og andre utryddelsesleire i Tyskland og Polen. Mer enn 30 000 elever har på denne måten fått førstehånds kunnskap om vår kultur og sivilisasjons største nederlag i moderne tid. Med stort ansvar og forbilledlig pedagogisk innsikt opptrer han i rollen som tidsvitne, ikke for å heroisere motstandsbevegelsens kvinner og menn, men for å tydeliggjøre en statsinstitusjonalisert ondskap, midt i hjertet av Europa, som fant sin ekstreme og endelige løsning i konsentrasjons- og utryddelsesleirene.

Vi lever på mange måter i en historieløs tid. Omkvedet er gjerne: Vi må snart bli ferdige med denne krigen! Og vi opplever gjentatte forsøk på alminneliggjøre krigsårenes ideologiske kamp. Bevisst historieforfalskning nekter for at Holocaust har funnet sted. Mange historikere opplever i dag Holocaust- fornektelsen som et økende faglig problem. Brunfarget nasjonalisme og anti- semittisme synes å ha framgang i Europa, og ikke bare i høyre- ekstremistiske miljøer. Har vi i historieløshetens navn glemt parolen fra de første etterkrigsår: Aldri mer?

Den tyske forfatteren Siegfried Lenz tar i romanen ”Forhistorien” nettopp opp vårt problematiske forhold til historien. Han ser det farefulle i etterkrigsgenerasjonens manglende historiefølelse som skaper identitetskrise og et eksistensielt vakuum. Historisk bevissthet er nødvendig for ekte livsfølelse og rotfeste. Hovedproblemet er den voksne krigsgenerasjonens manglende vilje til å foreta en nødvendig moralsk vurdering av sin nære fortid. Vi må alle ta et oppgjør med det forgangne for å kunne orientere oss i vår egen samtid og finne konstruktive veier inn i det framtidige. Historien er en konsentrasjon av menneskelig atferd, en prosess som vi alle skaper og har ansvar for. Og den må aldri forfuskes, korrigeres og pyntes på i den hensikt å skjule sannhetsgehalten i tvilsomme politiske ideologier.

Og her møtes Siegfried Lenz og sannhetsvitnene fra motstandsbevegelsen i en felles moralsk utfordring til oss alle: Den enkeltes ansvar! Nazi- Tyskland som stat representerte et høydepunkt i ondskapens historie, men det var ikke staten som torturerte. Enkeltindivider drepte og mishandlet. Enkeltmennesker ga ordre og enkeltmennesker adlød. Dette reiser med full tyngde den eksistensielle utfordringen om det ondes problem. En av dagens mest kjente sosiologer, polsk – engelske Zygmunt Bauman, æresdoktor ved UiO, hevder i boken ”Moderniteten og Holocaust” at det industrialiserte folkemord ikke var en tilfeldig reversering til tidligere tiders barbari, men en konsekvens av en statlig sosial orden der ondskapen var satt i system. Han mener også at under gitte sosiale, økonomiske og kulturelle omstendigheter kan det skje igjen. Men det er den enkelte som selv må være ansvarlig for en etisk impuls, et innebygget moralsk kompass som i livets valgsituasjoner viser forskjellen på rett og galt.

Nye generasjoner må føre tidsvitnenes ideologiske kamp videre. Det er en arv som forplikter oss alle. Våre politikere har et helt spesielt ansvar for å skape samfunnsforhold som gir alle en opplevelse av selvverd og livshåp. Det er et nederlag for alle nasjoner som bygger på humanistiske idealer, å akseptere en arbeidsløshet der millioner har mistet både sin selvrespekt og sin framtidstro. Og det er under slike samfunnsforhold at totalitære ideologier gjerne finner sin næring.

Kritisk vitenskapelig historieforskning med strenge krav til dokumentasjon må ta en klar stilling til all useriøs historierevisjonisme. Lokale historielag med ansvar for lokalhistorisk stoff må kjenne sin besøkelsestid. Det ligger mye ikke- publisert skriftlig materiale rundt omkring. Historiefortellerens stemme må ikke forstumme i en flom av likegyldig informasjon. Skolen har et forpliktende mandat og et helt spesielt ansvar – både når det gjelder kunnskapsformidling og holdningsskapende arbeid. Spiren til verdens ondskap, som alle totalitære regimer bygger på, ligger i vår intoleranse, vår fremmedfrykt, vår manglende innlevelse og empati. Og ikke minst i vår kunnskapsløshet. Det er vårt ansvar å åpne øynene for ondskapen, men det er også vårt ansvar å bidra med kunnskaper som kan begrense dens forferdelige konsekvenser. Og først og sist er det tidsvitnenes felles credo: Vårt sårbare demokrati ble ikke vunnet en gang for alle. Den kampen må vinnes hver eneste dag!