 |
|
Historikk/referat... |
|
HISTORIKK/REFERAT FRA GENERALFORSAMLINGEN 11.12.2003 KRISTIAN OTTOSEN
© Adolf Hitler, Tysklands Fører fra 1933 til 1945, hadde en del fikse ideer. En av disse var at han med alle tilgjengelige midler måtte nøytralisere den motstandskamp mot hans okkupasjonsarmeer som fantes i landene som grenset mot Nordsjøen. Dette var Frankrike, Belgia, Holland og Norge. Derfor sørget han for at det ble utformet en egen forordning mot disse "Tysklands fiender". NN-forordningen, som på tysk ble kalt "Der lange erwogene Wille des Führers", ble på Førerens vegne undertegnet av generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel den 7. desember 1941. Hele forordningen var uttenkt og formulert av Føreren selv. I det følgebrev som Keitel undertegnet i forbindelse med distribusjonen av NN-forordningen heter det: "Det er der Führers lenge overveide vilje at det skal tas andre forhåndsregler enn hittil mot forøvere av attentater mot Riket eller okkupasjonsmakten i de besatte områder. Der Führer er av følgende mening: Hvor det er tale om slike handlinger, blir frihetsstraff – også livsvarig tukthusstraff – bare vurdert som uttrykk for svakhet. En effektiv og varig avskrekking kan bare oppnås ved hjelp av dødsstraff eller ved forholdsregler som holder de pårørende og befolkningen i uvitenhet om gjerningsmannens skjebne. Dette formål oppfylles når han blir transportert til Tyskland". I forordningen heter det videre at dersom den tyske okkupasjonsmakten ikke klarer å arrestere, anklage, dømme og eksekvere de pågrepne i løpet av 9 – ni – dager, skal de i all hemmelighet sendes til Tyskland under forordningen "Vernichtung durch Arbeit". Det var om lag 1000 nordmenn som i løpet av årene 1940-45 falt inn under denne kategorien. Om lag 500 av dem havnet i ulike fengsler og tukthus i Tyskland. 504 havnet i NN-leiren Natzweiler i Elsass-Lothringen. Der var det meningen at de som marsjerte inn gjennom fangeporten i Natzweiler skulle dø – arbeides ihjel. Slik gikk det nå en gang ikke. Da de allierte styrker nærmet seg Natzweiler tidlig om høsten 1944, var fortsatt flertallet av de norske NN-fangene i live. SS hadde da tre muligheter: Enten kunne de likvidere samtlige gjenværende, eller de kunne overlate hele leiren med fanger til de fremrykkende allierte troppene, eller de kunne evakuere samtlige fanger lenger inn i Tyskland. SS fikk direkte ordre fra Himmler i Berlin om å velge den siste løsningen. Så ble de overlevende NN-fangene satt på tog og sendt til Dachau, nord for München. Men Tysklands eldste og største konsentrasjonsleir Dachau, opprettet i 1933, var nå blitt for overfylt til å ta imot alle NN-fangene fra Natzweiler. Følgelig ble storparten av dem sendt til utekommandoer av Natzweiler og Dachau. De tidligere Natzweiler-fangene havnet i 57 forskjellige leirer spredt over hele Tyskland. Før Tyskland kapitulerte i 1945, ble storparten av disse fangene funnet på forskjellige steder av det svenske Røde Kors med sine Hvite Busser og fraktet til Neuengamme og derfra til Sverige. Etter frigjøringen ble de fleste av Natzweiler-fangene medlemmer av de store nasjonale fangeorganisasjonene som for eksempel Foreningen for politiske fanger 1940-1945. Men Natzweiler-fangene har hele tiden følt et sterkt samhold og derfor dannet de også en egen forening, nemlig Natzweilerkomiteen. Denne var frem til 18. april 2002 ledet av disponent Jon Sølvberg. Da Jon døde, overtok undertegnede som formann i Natzweilerkomiteen. Sommeren 2003 var fortsatt 46 av Natzweiler-fangene i live, men nesten halvparten av disse var da så dårlige at de kunne regnes som permanente pasienter. Nå var det slik at mange av Natzweiler-fangene hadde etablert seg med egne familier før de ble arrestert. Det var en del barn i disse familiene. For 15 år siden dannet disse sin egen forening – NatzweilerGruppen - først og fremst for i sin tid å fortsette det arbeidet som Natzweilerkomiteen drev. I april 2003 ble det sendt et rundskriv fra styret til samtlige gjenlevende i Natzweilerkomiteen der det konkret ble foreslått at komiteen oppløste seg selv og at det som gjensto av uløste oppgaver ble overlatt til den unge generasjon i NatzweilerGruppen. Det var full enighet om dette forslaget. Den 11. desember 2003 fant generasjonsskiftet i Natzweilerkomiteen sted. Dette skjedde ved en tilstelning på Hotel Continental, hvor 18 av de gjenlevende Natzweiler-fangene med ledsagere møtte opp, hvor 4 fra styret for NatzweilerGruppen var til stede og der det dessuten var en del innbudte gjester, blant disse formennene i veteranorganisasjonene – i alt 48 personer. Men før selve avskjedssammenkomsten, hadde Kong Harald gitt uttrykk for ønsket om å få treffe veteranene i en audiens på Slottet. Derfor dro de dit i samlet flokk, der Kronprinsregent Haakon og Dronning Sonja hilste på hver især og gikk fra bord til bord for å høre veteranenes historier og erfaringer. Til sammenkomsten på Continental var også forsvarsministeren Kristin Krohn Devold og statssekretær i Sosialdepartementet, Jan-Otto Risebrobakken invitert. Dessuten var det en rekke andre gjester til stede – alle personer som har stått Natzweilerkomiteen nær i de årene den har vært i funksjon. Til stede var også dommer Hanne Sophie Greve i Menneskerettighetsdomstolen. Hun er initiativtakeren og leder av "De norske Natzweiler-fangenes vennekrets i Strasbourg" med bortimot 20 medlemmer. De har vært til stor glede og hjelp for tidligere fanger og deres familier ved besøk i leiren, og vil fortsette med dette. Hanne Sophie Greve har også fått lagt ut Natzweiler-basen på Internett på http://natzweiler.info. Hun hadde med seg en CD fra denne basen, slik at de tilstedeværende fikk en smakebit av hva som finnes. Flere av veteranene måtte le av fotografier av dem som ble presentert på lerretet – det var bilder Jon Sølvberg hadde klart å fremskaffe, men som de aldri hadde sett selv, sannsynligvis tatt ved arrestasjonen. "Dagsorden" for møtet var som følger:
Sammenkomsten ble en både verdig og munter avslutning på en epoke og en god introduksjon til en ny med den yngre generasjonen som overtar både navnet og gavnet til Natzweilerkomiteen. Om selve avviklingsmøtet skrev en av hovedstadsavisene: "Og, symbolsk nok, de gamle krigsveteranene la inn årene mens Oslo var pyntet til fest for en fredsprisvinner. En verdigere avskjed kunne de neppe ha fått". VG's artikkel den 12. desember het "Farvel til "natt og tåke". Aftenpostens store kommentarartikkel 13. desember hadde overskriften "De siste vitnene".
Oslo, 13. januar 2004 Kristian Ottosen a |