 |
|
Gjensyn med Vaihingen |
|
GJENSYN MED VAIHINGEN KRISTIAN OTTOSEN
© Få nordmenn forbinder noe med navnet Vaihingen, eller Vaihingen an der Enz som den lille byens offisielle navn er. Kanskje er det bedre å ta utgangspunkt i navnet Enz. Enz er en bielv til Rhinen. Ved denne elven, mellom Karlsruhe og Stuttgart, ligger den lille byen Vaihingen. I en klynge rundt landsbyen Vaihingen ligger åtte andre tettbebyggelser, eller landsbyer. Tar en summen av innbyggerne i Vaihingen pluss de omliggende landsbyer under ett, kommer en opp i en by med til sammen 28.000 innbyggere – altså sammenlignbart med en norsk kommune av ikke ubetydelig størrelse. Det daglige arbeidet i Vaihingen med omliggende landsbyer ledes av Oberbürgermeister Heinz Kälberer, en mann på nærmere 60 år. Hadde det ikke vært for visse begivenheter under slutten av den annen verdenskrig, ville Vaihingen neppe vært noe navn av interesse for nordmenn. Når det likevel er blitt det, skyldes det selvsagt den tyske okkupasjonen av Norge i 1940–45. Så tidlig som i august 1940 ble de første nordmenn stilt for tysk krigsrett i Norge. De første dødsdommene ble avsagt. Riktignok ble dødsdommene omgjort til livsvarig fengsel, men dette var bare en overgangsordning. Fra og med 1941 ble dødsdommer eksekvert. Men at nordmenn ble skutt, hindret ikke motstanden mot okkupasjonsmakten å vokse. Noe måtte gjøres: Følgelig innførte Hitler en ordning som skulle bli et alternative til dødsstraffen. Det ble NN-forordningen: Nacht und Nebel-Erlass: Nordmenn, som etter tyske bestemmelser hadde gjort seg fortjent til dødsstraff, skulle ikke alltid skytes: De skulle heller sendes til hemmelige leirer i Tyskland under mottoet ”Vernichtung durch Arbeit”. Her skulle de arbeides til døde. Og ingen skulle få vite når døden inntraff. Ingen, selv ikke de nærmeste. Forordningen ble gjort gjeldende i desember 1941 og gjaldt bare for Norge, Nederland, Belgia og Frankrike. Dermed begynte deportasjonen av norske NN-fanger til Tyskland. NN-forordningen gjaldt bare fire land: Belgia, Frankrike, Nederland og Norge, regnet i alfabetisk rekkefølge. Men også Tyskland hadde sitt byråkrati. Det tok tid med å gjennomføre nyordningen. Først sommeren 1943 ble det bestemt at nordmenn som falt inn under NN-kategorien skulle samles i konsentrasjonsleiren Natzweiler i Frankrike. Der skulle utryddelsen skje gjennom slavearbeid i et steinbrudd i ca. 1000 m høyde. Arbeidet i dette steinbruddet skulle bestå i å hugge ut granittblokker, som i sin tid skulle brukes til de mangfoldige seiersmonumenter som Adolf Hitler skulle reise i sitt vidstrakte rike, etter at alle fiender var nedkjempet. Slik gikk det som kjent ikke. Over 500 nordmenn ble sendt til Natzweiler. Men avlivningen av dem gikk ikke så fort som planlagt. Da de allierte etter invasjonen i Frankrike i juni 1944 nærmet seg Natzweiler, var flertallet av de norske fangene fortsatt i live. Adolf Hitler og hans nære medarbeider Heinrich Himmler, sjefen for alle konsentrasjonsleirene, hadde nok neppe noen gang tenkt seg at den problemstilling som nå fulgte, skulle bli aktuell: Skulle man rett og slett skyte de gjenstridige overlevende. Skulle de overleveres de fremrykkende allierte? Eller skulle man evakuere dem? Svaret ble evakuering til konsentrasjonsleiren Dachau, som ligger litt nord for München. Dachau var Tysklands eldste leir, åpnet allerede 23. mars 1933, 49 dager etter at Hitler kom til makten. Ved siden av å være en konsentrasjonsleir, skulle den også lære opp SS-soldater i hvordan fangene i alle konsentrasjonsleirene skulle behandles. Etter katastrofen og nederlaget ved Stalingrad i februar 1943, var den tyske armeen også på retrett i øst. Der var det også mange konsentrasjonsleirer. Fangene herfra måtte også evakueres. Konsentrasjonsleirfanger fra øst og fra vest ble samlet i Dachau. I løpet av kort tid ble den kjempemessige leiren Dachau for liten. Den hadde ikke plass til alle nordmennene fra Natzweiler. Resultatet ble at nør norske NN-fangene fra Natzweiler kom til Dachau, ble de registrert som Dachau-fanger – og deretter i stor utstrekning sendt ut på nyer transporter. 75 norske NN-fanger ble i september sendt til en leir syd for Dachau som het Ottobrunne. Det var det heller ikke plass for dem all. 61 av dem ble etter kort tid sendt videre leiren Dautmergen, som slett ikke var en ferdig utbygget konsentrasjonsleir, men et stort område avsperret av piggtråd og forsynt med vakttårn. Innenfor piggtrådområdet lå en del brakkelemmer. Av disse måtte fangene først bygge sine egne brakker, slik at de fikk tak over hodet. Og så tok selve slavearbeidet til. Dette arbeidet besto i å grave frem oljeholdig brunkull fra jorden. Av dette brunkullet skulle så dyktige tyske ingeniører skaffe Tyskland erstatning for den oljen som var gått tapt i øst. Men det kostet. Snart var storparten av fangene i Dautmergen utslitte. Noen døde i leiren. Noen ble sendt til andre leirer. I november 1944 ble noen av diss utmagrete og syke fangene sendt mot vest i to puljer. De kom til Vaihingen an der Enz. Her var det i august 1944 etablert en arbeidsleir for fanger som skulle bygge en stor underjordisk flyfabrikk. Storparten av disse fangene var fra Polen, bl.a. mange jøder fra byen Radom. De hadde først vært sendt til Auschwitz. Men fordi de var arbeidsføre, var deres arbeidskraft ettertraktet. Derfor ble de sendt til Vaihingen for å bygge flyfabrikk. Men snart fant SS ut at byggingen av flyfabrikken kom for sent i gang. Dermed ble fangene satt till å bygge en feltflyplass noe lengre inn i Tyskland. Og for å unngå for lange transportrekninger fra leirer til arbeidsplassen, ble det bygget en ny liten leir ved flyplassen. Dermed ble det frigitt plasser for nye fanger i Vaihingen. Nø ble Vaihingen med vanlig SS kynisme omdøpt til ”Erholungslager Vaihingen”, rekonvalesentleiren Vaihingen. Hit kom 29 nordmenn, 27 fra Dautmergen, 1 fra Leonberg og 1 fra Haslach. Frem til april 1945 døde 13 av dem. Det var intet krematorium i Vaihingen, derfor ble de døde nordmennene lagt i en massegrav sammen med nærmere 1600 andre døde fanger. De nordmenn som ble lagt i massegraven var:
I april 1945 var det 16 overlevende nordmenn igjen i leiren. Den 5. april 1945, bare fem dager før de allierte rykket inn i Vaihingen, ble de norske fangene funnet av det svenske Røde Kors – De hvite bussene. Under dramatiske forhold ble de kjørt til Neuengamme og deretter til Sverige. De 16 nordmennene som ble hentet ut av Vaihingen av den norske Røde Kors bussen under nordmannen Bjørn Hegers ledelse var:
I Sverige døde en av fangene, advokat Leif Hallesby. Undertegnede er nå den eneste gjenlevende av fangene fra Vaihingen. Etter at Vest-Tyskland overtok styret av eget land og forholdene ble normalisert, begynte også befolkningen i Vaihingen å stille spørsmål om hva som egentlig hadde skjedd i fangeleiren i Vaihingen i krigens siste fase. Litt etter litt får de svar på spørsmålene. I 1956 ble den store gravplassen gjort om til en æreskirkegård. Her ligger de jordiske rester av om lag 1600 fanger, blant dem de 13 nordmennene. Befolkningen i Vaihingen er ennå ikke ferdig med det som skjedde i deres nærmiljø det siste krigsåret. Tvert imot. Blant lokale myndigheter og med god støtte fra sentrale tyske myndigheter, er det nå satt i gang et meget målrettet arbeid for å bygge opp et kunnskapssentrum i Vaihingen am Enz. Dette sentrum som er under planlegging og forhåpentligvis stå klart om noen å, er ment å være et informasjons- og lærdomssete for den kommende generasjon. Gjennom lyd, tekst og bilder skal kommende generasjoner få vite hva som skjedde her. Informasjonssenteret vil bli lagt i det som er igjen av selve leiren. Planene for senteret er klare og er godtatt av de lokale myndighetene. En del av finansieringen gjenstår. I spissen for dette arbeidet står lokalmyndighetene med byens overborgermester dr. Kälberer som samlende person. Hele hans administrasjon deltar i dette arbeidet. Men drivkraften i arbeidet er en av byens lærere, dr. Manfred Scheck. Han er den som vil få ansvaret for å legge de dokumentariske forhold til rette. Et byarkiv og et museum med bidrag fra mange europeiske land, vil bli sentralt i dokumentasjonsarbeidet om selve leiren. Og slagordet for alt dette er ”Dette skal aldri skje igjen”.
11.07.01 Kr. Ottosen a |