Artikler, bibliografi og lenker

Vis denne siden på fransk
Artikler Bibliografi Lenker

   Doutmergen

 

DOUTMERGEN

KRISTIAN OTTOSEN ©
 

Den 10. September 1944 ble 75 norske fanger sammen med noen hundre andre sendt fra Dachau til Ottobrunn syd for München.

61 av disse ble sendt videre etter vel en ukes tid. Reisen foregikk i kuvogner og varte i bortimot 3 døgn. Ved avreisen fikk hver fange utlevert 1 brød og 50 gr. Margarin. De var altså etter leirforhold ikke så aller verst utstyrt. Transporten var i alt på 400 fanger.

Det skjedde ikke noe av betydning underveis. Fangene kom frem til jernbanestasjonen Schømberg om kvelden den 21. september. Herfra bar det til fots de 3–4 km till SS-Arbeitslager Doutmergen.

Denne leiren viste seg snart å være meget spartansk innredet. Med få være meget spartansk innredet. Met få ord kan det sies at den bestod av noen telter bak en piggtrådinnhegning. Leiren var opprettet bare for 5–6 uker siden. De fangene som allerede var der, var alle sammen polakker. Et fåtall av dem var kommet fra K.L. Ausswitch i Polen, men storparten bestod av opprørere fra Warsjava. Innbyggerne i Warsjava gjorde som kjent opprør sommeren 1944. Etter at dette var mislykket, samlet tyskerne sammen store deler av befolkningen og satte dem i konsentrasjonsleirer. Dette var grunnen til at det i Doutmergen var fanger som ikke var mer enn 9–10 å gamle, barn som var plukket opp på gaten og iført en stripet fangedrakt.

Foreløpig bodde fangene, – ca. 2 000 – i telter. De hadde det trangt nok fra før, og bedre ble det ikke da vi kom med ytterligere 400 mann. De fleste av oss var heldige og fikk plass inne i teltene. Det var imidlertid noen som måtte ligge på den råkalde marken utenfor. De var ikke så heldige.

Heldigvis var arbeidet med brakkene kommet så langt at den første kunne tas i bruk etter bare en ukes tid. I alt ble det reist 4 brakker – senere ut på høsten nok en. Brakker er forresten et pent ord. Det var hestestaller. De var bare montert ned fra sin tidligere grunnmur og montert opp på ny i Doutmergen. Denne gangen som bolig for mennesker. Men forskriftene for hvordan det skulle stelles med hestene var fremdeles å se på dører og vegger. Derimot stod det ingenting om hvordan det skulle stelles med menneskene, dvs. fangene. Det var noe uhyggelig symbolsk i dette. Hestene var for SS mer verdifulle skapninger enn menneskene. Derfor måtte de behandles forskriftsmessig godt. Ln fange var det derimot ikke så nøye med. Man kunne uten videre overlates til tilfeldighetene.

Leiren Doutmergen ligger på høydedragene utenfor byen Stuttgart, ca. 50 fra denne, nærmere bestemt ved hovedveien mellom landsbyene Schømberg og Doutmergen. Etter den sistnevnte har leiren fått sitt navn. Selve navnet skulle etter det tyskerne fortalte være en forsvenskning etter Totengebirge (de døde berg). Om dette er sant, kan sjølsagt ikke sies med sikkerhet. Men når en tenker på de 2.000 som ligger igjen i massegravene der oppe, må en jo si at navnet innebærer en uhyggelig sannhet.

Grunnen til at leiren ble lagt her oppe, og på et så sent tidspunkt av krigen, har sin forklaring. Jordbunnen her bestod for en stor del av oljeholdig skifer. På dette tidspunkt hadde Tyskland mistet en stor del av sine oljeressurser, bl.a. sin gang med et storstilet forsøk på å utvinne olje fra jorden i Doutmergen.

Arbeidet ble utført av store private entreprenørfirmaer. Disse manglet imidlertid arbeidskraft. Derfor lånte de fanger av SS. Prisen var den vanlige, 60 pfennig pr. mann pr. time, – altså 6 M. for en vanlig 10-timers arbeidsdag.

Fremgangsmåten ved fremstillingen skulle i korte trekk være: Skiferen skulle brytes frem og knuses i store maskiner til pulver, hvoretter den skulle brennes i store miler. Gassen som da ville oppstå, skulle ledes i rør til store samlesentraer. Her skulle den ved avkjøling gå over i flytende form, for deretter å bli raffinert. Dette var i korte trekk fremstillingsmetoden. Den kom aldri lenger enn på papiret. Hele planen var som en av de sivile tyskere uttalte det: ”Ein totgeborenes Kind”.

Dagen etter ankomsten til leiren ble vi satt till å bygge brakker. Etpar av disse var allerede så godt som ferdig. Det var bare restarbeidet som gjenstod.

Etter vel en ukes tid flyttet vi inn i brakken – eller rettere: hestestallen. 500 mann ble vi stuet inn her, senere kom ytterligere 150. Det var ikke køyer eller ulltepper eller slikt noe de første nettene. Vi lå på bare briskene, – i tre etasjer oppå hverandre. Senere kom etter hvert noen lass med halm, og ytterligere en tid noen ulltepper. Her holdt vi da til i båsene våre – de timene vi fikk være i brakkene. Det var jo ikke så mange. Dagen begynte med vekking, kl. halv fire. Da fikk vi en skalk brød på 100 gr. og en ¼ liter kaffe. Og så appell. Den kunne vare temmelig lenge, som oftest over en time. Deretter lød ropet: ”Arbeitskommando antregen”, noe som også tok sin tid.

Det var i alt 6 arbeidskommandoer. De fleste nordmennene arbeidet i kdo. 3 og 5, videre arbeidet en del inne i leiren, og en del i kdo. 4. Det spilte imidlertid ikke så stor rolle hvor man arbeidet. Det var tungt arbeide alle steder, enten det nå bestod i å losse jernbanevogner, grave grøfter eller bygge veier.

Som regel var vi fremme på arbeidsstedet kl. halv 7. Vi arbeidet så til klokken tolv. Da fulgte en pause på en halv time. I denne pausen ble middagsrasjonen delt ut. Den var av samme størrelse som frokostrasjonen – men uten kaffe. En rakk så vidt å få i seg skalken, så bar det av gårde til arbeidet igjen. KL. G var arbeidsdagen slutt. Etter å ha pusset redskapene, bar det så tilbake vil leiren. Kveldsappellen kunne forekomme egs?? i lengste laget. Vi regnet oss for heldige hvis vi slapn med en time. Som regel varte den lenger.

Etter kveldsappellen ble det egentlige middagsmåltid servert i brakka. Den bestod av 4/5 liter suppe (kålrabi og gulrøtter), eller av ½ liter suppe og etpar poteter.

Slik som forholdene var, var det ganske klart at det hele ville utvikle seg til en katastrofe. Lite mat, lite klær, elendige boligforhold og en lang og hard arbeidsdag – det holder ikke i lengden. Resultatene lot da heller ikke vente lenge på seg.

Bare en uke etter ankomsten fikk vi et varsel om det som ville komme. En av de yngste guttene, Arne Brun Lie fra Oslo, falt om på appellplassen en morgen. Han ble bragt bort till Revier av kameratene sine. Revier var et telt hvor de som ikke greidde mer ble lagt inn. Her ble de så tilsett av en kvakksalver av en doktor, hvis vesentligste beskjeftigelse bestod i å underslå suppen til de syke, som han da gjennom sine agenter solgte ute i leiren for sigaretter. – Det ble imidlertid Arne’s redning at han fikk oppholde seg i dette teltet. Det var i alle tilfeller bedre for ham her enn ute på arbeidsfeltet.

Noen dager etter ble Øystein Jahren fra Rjukan syk. Han hadde høy feber, men virket i grunnen ikke så svært dårlig. Det var derfor et sjokk for oss da vi kom inn fra arbeidsfeltet den 3. oktober – bare vel fjorten dager etter vår ankomst til leiren – og fikk vite at han var død. Jahren var kommet fra Norge sist i juli samme år. Han var da allerede merket etter et langt opphold på Møllergt. 19, hvor han hadde sittet i ca. 2 år. Han var gift og hadde et barn som han aldri hadde fått sett. En av de mange, mange tragedienne.

Omtrent samtidig som Jahren døde, ble Carl Sten Carlsen fra Kristiansand sent på transport. Det foregikk nærmest ved et tilfelle. Han stod oppstilt i arbeidskommandoen sin og var klar til utmarsj, da rapportføreren kom og holdt tilbake de siste 30–40 fangene. Blant dem befant også Carlsen seg. De reiste samme dag. Det gikk lang tid før vi fikk vite hvor det var blitt av dem. I Vaihingen traff jeg senere en franskmann som var blitt sendt av gårde sammen med Carlsen. Han fortalte at de var sendt till leiren Schørzingen, ca. 10 km fra Doutmergen.

Lenge etter vår hjemkomst til Norge fikk vi bekreftelse for at Carlsen døde den 6.2.1945 i Schørzingen.

I ukene som fulgte begynte det å gå fort nedover med den norske kolonien. Flere og flere begynte å skrante, enkelte tok til å bli motløse. I oktober satte det inn med et veritabelt regnvær. Den stadige blesten i det åpne landskapet gjorde de våte klærne dobbelt kolde. Det var ikke oppvarmete brakker vi kom inn i etter endt arbeidsdag, så muligheten for å få tørket klærne til neste dag var nærmest lik null. Det eneste som var å gjøre var å vri av seg klærne, få en til å hjelpe seg med å vri av det meste av vannet – og så trekke på seg hele stasen igjen. Deretter var det å krype til køys – cg håpe at fillene skulle bli så noe bortimot tørre til neste morgen.

Tempoet på arbeidsplassen var hardt – hardere enn det var mulig å klare på den kosten vi hadde. Dette var det dessverre noe som det var vanskelig å få arbeidsformennene til å forstå. De ville ikke forstå. Firmaene deres betalte 6 RM. pr. dag for hver av oss – altså skulle vi utføre et arbeide som var verdt så mye. Bolig og kost var inkludert i prisen – firmaene hadde ikke noe med det å gjøre. Disse arbeidsformennene var ikke i uniform. De var sivilister. Det kan kanskje være verdt å merke som de har begått mot sine politiske fanger. Det kan være verdt skyldig i disse forbrytelsene var i uniform eller ikke.

Til å begynne med ble det oppfattet som sabotasje når en fange meldte seg syk og ikke kunne arbeide mer. Følgen var at også de syke fangene ble tvunget av gårde. Imidlertid ble dødsfallene på arbeidsstedet så hyppige – det hørte til dagens orden at det ble båret døde inn i leiren ved arbeidsdagens slutt, – at selv SS innså nødvendigheten av å gjøre noe. Så ble Schonungs-fangene gående og drive i leiren om dagen. Inn i brakken fikk de nemlig ikke lov å komme. Det var forbudt å oppholde seg der dagen over så lenge det var arbeidstid. Så flokket de seg sammen bak en brakkevegg i ly for snoen. Gned hverandre, satte ryggene mot hverandre, slo floke – og lengtet mot kvelden. Mot en halv liter suppe – og en brisk med våt halm, det høyeste en fange kunne oppnå av jordisk velvære i Doutmergen.

I løpet av oktober–november ble det imidlertid oppnådd en del forbedringer i leiren. De syke fangene fikk lov å oppholde seg i brakkene dagen over. Brødrasjonen ble øket med hele 100 gr. Det ble bygget en Revier-brakke, og det kom en del forbindingssaker og medikamenter til leiren. Ytterligere en boligbrakke ble oppført, slik at det var 5 brakker i leiren. Dette betød likevel ikke at det ble bedre med plassen i brakka. Tvert imot. Det kom en transport på 1.000 jøder fra Stuthof ved Danzig. Senere kom ytterligere etpar transporter. Disse skulle også ha et sted å bo.

En dag kom det en hel del Røde Kors pakker til leiren. Pakker fra Sverige. Til de norske fangene. Stor oppstandelse. Pakker, det betød mat, en sjanse til å holde ut. Det ble ikke snakket stort fornuftig den dagen. Bare mat. I alt var det kommet 28 pakker, og vi var 59 nordmenn igjen. Det skulle bli nesten en halv pakke pr. mann. Søndag skulle de deles ut….

Det ble imidlertid annerledes enn de hadde tenkt det.

Ved utdelingen fikk nordmennene i alt 12 pakker, altså en på fem mann. Resten ble tatt av rapportføreren og fordelt mellom forarbeidere, blokksjefer og noen andre fanger. Det var med oss kommet en del franskmenn til leiren. Ingen av disse fikk en smule. Rapportføreren hatet dem. Vel, det var ingen ting å gjøre med det. A protestere nyttet ihvertfall ikke.

Senere kom det ved enkelte høve flere sendinger med pakker til leiren. Disse ble ikke delt ut i det hele tatt. De ble stablet op inne i kløkkenmagasinet. Innholdet forsvant litt etter litt ut bakveien. Til vår avreise fra Doutmergen var det kommet til sammen ca. 150 pakker. Disse ble ikke delt ut. Ved avreisen vår ble storparten av disse delt ut til fangene i leiren, slik at 20 mann fikk dele en 9-kilos pakke. De fleste av fangene fikk en liten smakebit. Unntagen nordmennene, de fikk bare lov å se på. Større kunne vel ikke forhånelsen bli.

Som nevnt begynte det å gå nedover med tuttene. Arbeidsdagen var for hard og lang. Kosten var for knapp. Dertil kom mangelen på klær og sko. Tallet på syke fanger ble etter hvert så stort at leirledelsen så seg nødt til å sende en transport med syke fanger tilbake til Dachau. Den første transport gikk i midten av oktober. Med denne transporten fulgte nordmennene Lukvik Høgsveen og Waldemar Juliussen. De var henholdsvis 56 og 46 år gamle. Høgsveen, som da hadde vært bortimot 2 år i Tyskland, var meget medtatt av sult og utmattelse. Han døde etpar uker etter at han kom tilbake til Dachau – den 9.11.1944. Juliussen led av en lei betendelse i den ene hånden, mens han fysisk sett ikke var så verst. Han klarte seg vinteren gjennom i Dachau og kom fra det med livet.

Som før nevnt inntraff det første dødsfall blant nordmennene bare etter etpar ukers opphold i leiren. Det var Jahren som døde.

Det neste offer ble Kolbjørn Rygg fra Trondheim. Rygg var også kommet til Natzweiler med siste transport fra Norge. Han hadde klart seg ganske bra hele tiden, men ble så i midten av oktober angrepet av en kraftig dysenteri. Vi hadde klart å smugle med oss en del medikamenter fra Natzweiler, bl.a. en del sulfatiszol og noen opiumstabeller. Ned disse forsøkte vi da å hjelpe Rygg, men han ble dessverre stadig dårligere. Han ble innlagt i den nye Revier-brakke som da var akkurat ferdig. Her døde han da den 25.10 om morgenen. Det ble mitt oppdrag å gi guttene beskjed om hans død. Det var ikke fritt for at det la seg en viss uhyggestemning over den lille flokken av nordmenn som stod samlet i ett hjørne av brakka. Tanken: Hvem av oss blir den neste?, meldte seg nok instinktivt hos de fleste. At det måtte bli en neste var klart for oss alle sammen. Vi var kommet opp i et uføre som det ikke var så lett å komme ut av. Ingen bedring var i utsikt.

Den neste ble lærer Adolf Wickstrøm fra Oslo. Vi hadde arbeidet sammen i kdo. 5 helt fra ankomsten til Doutmergen. De siste par årene før sin arrestasjon hadde han arbeidet som lærer i Sørkedalen. Han var således ikke vant til kroppslig arbeid. Likevel holdt tan tappert ut. Imidlertid slo maven seg vrang på ham. Det viste seg senere å være langt alvorligere enn noen av oss og aller minst han selve hadde trodd. Same dag som Rygg døde ble han lagt inn på Revier. Mer døde han tre dager etterpå, den 28.10. Det var synd på Wickstrøm. Han var alltid så full av planer om hva han skulle foreta seg når han kom hjem. Han gikk alltid og snakket om det på veien til og fra arbeidsstedet….

Det varte ikke lenge før leirledelsen måtte innse nødvendigheten av å sende en ny transport til Dachau. Det gir et ganske godt billede av stillingen av situasjonen blant nordmennene når en hørere at hele 19 av dem ble send av gårde – altså tredjeparten ava alle dem som var kommet til Doutmergen bare for 5–6 uker siden. Disse 19 var:

Anne Brun Lie
Bernhard Lie
Oscar Mørch
Bjarne Sehm
Ludvig Thunes
Rudolf Næss
Egil Reksten
Ragnar Flakstad
Lars Ognøy
Gunnar Kårdahl
Håkon Paule
Reynold Gram
Tore Fiveæ
Karl Olaf Iversen
Bjørn Hagen
Alfred Ugland
Glør Meidell
Arne Mikkelshaug
Alf Knudsen

Av disse døde Berhard Lie og Gram i Dachau. Iversen og Ugland ble senere sendt fra Dachau på en utekommando som sorterte under Buchenwald. De er senere forsvunnet. De andre kom ved fredsavslutningen tilbake til Norse over Sverige.

Til denne transporten var også Asbjørn Melvær, en fisker fra Bulandet, uttatt. Met etpar dager før avreisen ble han så dårlig at man måtte la ham bli igjen i Doutmergen. Etpar dager etter at transporten var sendt avgårde, døde han. Så vidt jeg kan huske var det den 3.11.1944. Melvær hørte også til de gamle Natzweiler fangene.

Det begynte å tynnes ut i rekkene nå. De færreste av de gjenværende nordmennene var i stand til å arbeide. Forholdene begynte å bli mer og mer fortvilte. Det satte inn med sterk kulde.  Regnværet hadde nå vart i tre–fire uker, og hadde sjort leiren til en eneste myr. Vi vasset i søle til over anklene. Av klærne våre var det bare filler igjen. Likedan var det med skoene.

Noen av fangene stjal som ravner. Særlig var skotøyet en ettertraktet vare. For å være sikker på å få beholde dem, måtte vi enten sove med skoene på – eller legge dem under hodet. Likevel hendte det at skoene ble stjålet, bl.a. fra Sehm og Tangwa. Sehm var så heldig at han kom seg avgårde med transporten til Dachau – mens Tangwa fremdeles trippet barbeint avgårde i snesørpen. Han tok det forresten helt strålende – ikke en klage kom fra ham. På en eller annen merkelig måte klarte han ø lage seg noen redskaper som man til nød kunne kalle sko. De var i hvert fall bedre enn ingenting – påstod ha selv da.

Vi som arbeidet i kdo. 5 hadde hittil vært opptatt med grøftegravning. Men det viste seg etter hvert at de fleste var så svake at de ikke var i stand til å atføre så tungt arbeide. Kroppen kunne simpelthen ikke mer. Dette nyttet det imidlertid ikke å forklare sivilmesteren. Han oppfattet det nedsatte arbeidstempoet som sabotasje. Derfor lot han oss overflytte til et annet arbeide som etter det han selve sa nok skulle sette varmen i kroppen på oss. Dette nye arbeidet bestod i å losse jernbanevogner. Det kunne ha vært så sin sak hvis det hadde vært vanlig stykkgods vi skulle ha losset. Men nei, vi ble satt til å losse dagens slutt, måtte vi arbeide overtid. 10–14 timers arbeidsdag – losse skinner hele tiden – det var sannelig noe som tok på kreftene det.

De som ennå var i besittelse av litt krefter, holdt ut noen få dager til, men så var det slutt. Og en vakker dag viste det seg at omtrent alle gjenværende nordmenn i leiren var syke og arbeidsuføre.

Selv hadde jeg klart meg forholdsvis bra hele tiden. Men da vis holdt på med å losse jernbaneskinner, natte det inn med en fæl kulde, og ettersom jeg hverken hadde votter eller ordentlig fottøy, forfrøs jeg nevene og føttene ganske stygt i løpet av etpar dager. – Og dermed var jeg ute av dansen.

Tallet på syke tok stadig overhånd. Rapportføreren huserte fælt i leiren etpar dager – han beskyldte nemlig fangene for sabotasje. Sammen met lageralteste trålte han leiren gjennom å jakt etter ”Schonungs-syke”. Når de så fant seg et offer, vanket det en porsjon rikelig juling, – og dermed i arbeide. Den uhyggestemningen som harsket i leiren i denne tiden er vanskelig i beskrive. På en side sult, sykdom, frost, mangel på klær, kolde brakker – og på en annen side brutale fanger og fangevoktere, et helt igjennom korrupt system og en like så korrupt leirledelse.

Vinteren stod for døren, ingen kontakt hadde vi med verdenen utenfor piggtrådgjerdet. Vi ante ikke hvordan det gikk på frontene. Nei, det var ikke fritt for at det var vanskelig å holde humøret oppe i de dagene.

Til slutt forstod selv SS at det ikke lenger nyttet med å forsøke å kurere de syke ved pryl og stokkeslag og ved å sette dem i arbeide. De var bare enda flere dom døde av det.

Det ble derfor besluttet at en av brakkene, blokk 5, skulle omgjøres til Schonungsblokk, dvs. en brakke hvor de syke, som det ikke var plass til på Revier, skulle bo. Fangene fikk flere lettelser her. De slapp å arbeide, fikk stå appell inne i brakken – og kunne om dagen få ligge på briskene. Som en forstår var dette storartede forbedringer, mer enn noen av oss hadde håpet å tenke på.

Nordmennene ble på denne måten delt i 3 avdelinger: 3–4 mann lå på Revier, et lignende tall bodde på arbeidsblokken, og resten oppholdt seg på Schonungsblokken. Disse tre gruppene var så pass strengt skilt fra hverandre at det var vanskelig å holde forbindelsen ved like.

Før det kom så langt mistet vi dessverre enda en av guttene. Det var Frank Olsen fra Bergen. Frank var også gammel Natzweiler-fange – han hadde alt i alt over to års fengsel bak seg. I denne tiden hadde han slått seg ganske bra igjennom – til vi kom til Doutmergen. Her arbeidet han i kdo. 3 – og var en av dem som holdt lengst ut. Men så satte det inn med en sterk kulde, og han pådro seg en kraftig dysenteri. Han hadde ikke så lett for å gi seg over. Han var bare noen og tredve år, – og hjemme hadde han kone og en liten datter. – Kreftene avtok imidlertid – og til slutt var det ikke annet å gjøre enn å hjelpe ham bort til Revier. Her døde han ikke mange dagene etter – den 7.11.1944.

Det var ofte som en kunne fristes til å tenke at de som var død, de slapp i hvert fall å lide mer. Og mer enn en gang spurte vi oss selv hvilke fordeler vi i grunne hadde vi som fremdeles var i stand til å puste.

Tallet på de syke øket stadig. Dagen før Frank døde gikk den tredje syketransporten fra Doutmergen. Vi trodde alle at også denne transporten gikk til Dachau. Det viste seg senere at den gikk til Vaihingen, hvor også den fjerde transporten gikk. Blant de syke i 3. transport var 7 nordmenn, nemlig:

Thomas Eggen
Hilmar Hansen
Johannes Olsen
Sten Olsen
Håkon Nipe
Hans-Chr. Qvist
Sigurd Tangwa

Tallet av norske fanger i Doutmergen var nå redusert til det halve. Av disse igjen var det ingen som var helt friske. Etpar av guttene var av og til i arbeide, slike som f.eks. Opstad, Syrdal, Norseth og Postvik. Men ingen av disse var friske. Storparten av nordmennene var på dette tidspunkt plassert på Schonungsblokken. Denne utviklet seg etter hvert til å bli et uhyggelig oppholdssted. Brakka var overfylt met syke. Hver morgen når klokken ringte til appell og fangene ble jaget ned fra briskene for å bli tellet, var det alltid noen som lå igjen. De ville aldri reise seg mer. De var døde.

Den siste transporten hadde sjølsagt avlastet Schonungsblokken endel, men det varte ikke så mange dagene før den var overfylt igjen. Forholdene i leiren ble mer og mer katastrofale. Et fåtall av fangene i leiren var i stand til å utføre noe effektivt arbeide. Hver dag bragte arbeidskommandoene døde med seg inn fra arbeidsfeltet. Hver natt døde fanger rundt omkring på brakkene. Revier var sprengt. Medikamenter og forbindingssaker var en sjelden vare i leiren. Råskapen og villskapen blant SS tiltok.

Men det gikk som før. Hvor meget de slo, spente og pisket, kunne de ikke gjøre fangene friske. Alltid øket tallet av døde pr. natt. Alt var forbudt i leiren, men det var en ting SS ikke kunne tvinge et menneske til: De kunne ikke tvinge ham til å leve – de kunne ikke forby ham å dø. Og det var det fangene gjorde: de døde. Hvert dødsfall, hver syketransport, var for SS et nederlag, en innrømmelse av at de hadde tapt. Og de gikk fra nederlag til nederlag.

Ennå en gang var de nødt til å gripe til den siste utveien. Ny syketransport. Denne gang var det 200 mann som gikk avgårde. Blant disse var det følgende 17 nordmenn:

Olaf Abrahamsen
Trygve Bratteli
Johan Christiansen
Odd Friis-Paulus
Erling Gulbrandsen
Josef Gustavsen
Alf Grinderud
Leif Hallesby
Knut Laurak
Reidar Norum
Kristian Ottosen
Bjarne Sørbye
Jon Paulsen
Åge Skogen
Ludvik Schmidt
Magnus Schei
Arnt Sether

(alle disse er senere omtalt under kap. Vaihingen)

Av de 61 nordmenn som kom til Doutmergen for bare snaue to måneder siden, var det nå bare følgende ti igjen:

Christopher Brun, Bergen
Knut Jørgensen, Oslo
Kjell Kvam, Trondheim
Helge Norseth, Oslo
Ingar Opstad
Bjarne Postvåk, Trøndelag
Per Sandvold, Oslo
Peter Hetland, Sandnes
Julius Andersen, Horten
Jacob Syrdal, Risør

Disse nordmenns skjebne utviklet seg etter hvert til en tragedie. Det gikk ikke flere transporter fra Doutmergen. De var således dømt til å bli der vinteren over. De fleste av disse ti var syke da den siste transporten gikk – og det var bare plassmangel som gjorde at de ikke kom med.

For dem som sitter igjen etter dem må det imidlertid være en trøst å vite at de kort etter ble overført til Revier, hvor de i hvert fall fikk være i ro hele dagen, og hvor det var noen som kunne ta seg av dem. Dessuten fikk de være sammen på et rom.

Av disse ti var det bare Helge Norseth som ikke lå på Revier. Hans historie i Doutmergen er imidlertid et kapitel for seg – som vi skal omtale til slutt.

Den første av de ti gjenværende som døde, var Jacob Syrdal. Han var fra Risør, og var en av de aller eldste N.N. fangene fra Natzweiler. Der hadde han klart seg temmelig bra, likeledes hadde han tal nå klart seg forholdsvis bra i Doutmergen. Men til slutt tok kreftene slutt. Han var bare noen og tredve år gammel da han døde den 12.12.1944.

Dagen etter, den 13.12, døde ingeniør Per Sandvold fra Oslo. Det er når slike dødsbudskap når en – at en begynner å tvile på om livet har noen mening i det hele tatt. Per var bare 28 år gammel, men hadde likevel rukket å få gjort mye. I sitt fag – han var kjemiingeniør – hadde han allerede levert flere vitenskapelige avhandlinger. En tid hadde han oppholdt seg i Frankrike – og var en utmerket kjenner av fransk åndsliv. Etter sin arrestasjon satt han en tid på Falstad utenfor Trondheim, hvoretter han ble overført til Tyskland sommeren 1944. Han var en ualminnelig avhold gutt.

Bare tre dager etter – den 16.12 – fulgte neste dødsfall. Det var Ingar Opstad, en ung gårdbruker på 30 år som døde. Han hadde helt til det siste vært seigheten selv – og var også den av de norske som holdt lengst ut på arbeidsfeltet.

Nå var det bare 7 nordmenn igjen. Leiren var fremdeles lukket. Ingen kontakt var det med utenverdenen. Vinteren var satt inn for fullt – det ble målt 15–20 kuldegrader i leiren. Det gamle året gikk ut uten synderlige tegn til at forholdene skulle bedre seg.

Det nye året krevde også sine offer. Tredje nyttårsdag døde Knut Jørgensen fra Oslo. Bare 34 år gammel var han. Han var kommet til Tyskland sammen met Sandvold. Hjemme gikk hans forlovede – hun hadde ingenting hørt fra ham etter at han kom i fengsel.

Dagen etter, den 4.1 døde Bjarne Postvik. Han var kommet til Natzweiler i Tyskland. Vinteren 1943–44 ble han sammen met to andre norske N.N. fanger sendt til K.L. Sachsenhausen ved Berlin. Sommeren 1944 ble han sendt tilbake til Natzweiler igjen. Siden fulgte han oss til Dachau, derfra over Ottobrunn til Doutmergen.

Tre dager etter, den 7.1, døde ytterligere to mann. Det var Andersen og Brun.

Julius Andersen var fra Horten. Han var frisørmester av yrke og ca. 40 år gammel. Han var ikke N.N. fange, men var kommet til Natzweiler nærmest ved en tilfeldighet. Han tilhørte leiren Sachsenhausen. Her arbeidet han ved utekommandoen Heinkel ved flyfabrikkene der. Da disse ble nedlagt sommeren 1944, ble han sendt til Leonberg, hvor Kesserschmidt hadde sine underjordiske fabrikker. Mer ble han syk, visstnok av tyfus, og ble sendt til Natzweiler. Da han ble utskrevet som frisk, ble han værende igjen i denne leire, og da Natzweiler ble evakuert, fulgte han med oss andre.

Christopher Brun var fra Bergen. Allerede januar 1942 ble han arrestert av Gestapo. Brun var på dette tidspunkt en av de fremste i etterretningstjenesten. Av den grunn fikk han ikke noe videre pen behandling av Gestapo. Han klarte imidlertid å holde tett med det han satt inne med. Senere ble han overført til Møllergaten 19, og derfra til Grini. Først sommeren 1944 ble han overført til Natzweiler.

Han hadde i lenger tid lidd av mavesår. På tross av dette – og på tross av at han var bortimot de femti – viste han seg å være i besiddelse av en sjelden seighet. Doutmergen ble imidlertid for mye for ham – og det tok til slutt på kreftene.

For oss som er kommet igjennom dette – og etter fattig evne (er kommet igjennom) skal forsøke å trøste dem som sitter igjen, nytter det så lite å komme med tomme ord. Det eneste vi kan si, og det eneste som vel er det riktige å si i en slik situasjon, ar at de som døde ikke hadde det vondt i dødsøyeblikket. Slik som forholdene var, tror jeg vi trygt han si at de selv var fornøyd – og at de tok døden på en enestående rolig og verdig måte.

Nå var det bare tre mann igjen. Det var Kvam, Netland og Horseth. Kvam hadde i lengere tid ligget på Revier, Netland ble overført her etter vår avreise fra Doutmergen.

Helge Norseth’s skjebne i Doutmergen var imidlertid av en slik art at det kan være vel verd å fortelle den litt mer detaljert. Helge var ikke mer enn 17 år gammel da han ble arrestert våren 1942. Det første året satt han på Grini. En tid på Bredtvet også. Våren 1943 ble han sendt til Sachenhausen. Han var her utsatt for et uhell på arbeidsplassen – og skadet den ene hoften. Senere fikk han en betendelse i den ene leggen og måtte i alt foreta operasjoner. Som N.N. fange kunne han imidlertid ikke være på et såpass bra sted som Sachenhausen. Derfor ble han våren 1944 overført til Natzweiler. Her gikk det ham bra. Det samme kan sies om ham de første ukene i Doutmergen. Men oppholdet der tok på ham som på mange andre – og han endte på Schonungsblokken. Men bare etpar dager før vår avreise fra Doutmergen ble han satt til å arbeide i grøften igjen. Etter vår avreise fulgte en vandring frem og tilbake mellom arbeidsstedet og Schonungsblokken, helt til han den 6.12 ble lagt inn på Revier med dysenteri. Den 18.12 ble han utskrevet igjen. Han kom ut i leiren iført 1 skjorte, 1 drillig bukse og ditto jakke, tretøfler – og ingenting annet. Det var da 20 kuldegrader i leiren. Han gikk på blokken etpar dager – og ble så lille julaften satt til å skrelle poteter på kjøkkenet. Dette var det beste arbeidet han kunne få, men når en hører hva han hadde å gjøre der, ville enhver ha fått sine betenkeligheter.

Arbeidsdagen var fra 6 morgen til 6 kveld. Arbeidspensumet var: Fra morgen til middag skulle han skrelle 50 liter poteter til SS. Om ettermiddagen skulle han skrelle kålrabi og grønnsaker til fangene. Dette var pensum – og måtte utføres.

Imidlertid ble han syk og klarte ikke å utføre det arbeidet som var pålagt ham. For dette ble han da straffet. Straffen van 5 slag med en gummikølle. Denne straffen fikk han så hver dag fra den 26. desember til den 19. januar – oppå en lang og hard arbeidsdag.

Det var ikke SS som straffen kom fra – men fra en fange. En berber fra Warsjava.

Den 19. januar ble han lagt inn på sykehuset igjen. Her ble han værende til 19. februar. Da ble han igjen utskrevet, men kom over til Schonungsblokken, så han slapp å arbeide mer.

Utover vinteren kom det stadig Røde Kors pakker til nordmennene i leiren. Pakkene ble ikke delt ut.

I slutten av februar hadde korrupsjonen tatt slike omfang at den ikke lenger kunne skjules. Fra høyere SS-hold ble det tatt affære. Lagerführer og rapportführer ble avsatt. En morgen ble samtlige blokker stengt – og vaktmannskapet foretok en rassia sammen med en del eldre tyske fanger som var kommet til leiren et par dager i forveien.

Bare hos den beryktede lagerälteste ble det funnet: 50 kg fett, 30 kg sukker (fra svenskepakkene), 200 pakker tobakk og flere kg brød. Noe tilsvarende ble det funnet hos brakkesjefene. Når en hørere at det på dette tidspunkt var dødd bortimot 2.000 fanger av sykdommer som nesten alle skyldtes underernæring, forstår en best disse menneskers mentalitet.

Etter denne opprydningen fulgte vesentlige forbedringer i leiren. Det kom en ny leirledelse – som utførte et bra arbeide. Den 7.3. fikk de tre nordmenn beskjed om å gjøre seg klar til transport. Det var tydelig at det var noe ekstra i gjære, for selveste lagerføreren kjørte dem i sin bil til Schønberg.

Her ble de møtt av ”de hvite bussene” – som tok dem med til Neuengamme via Dachau. Kvam og Norseth var da meget dårlige.

Kvam døde natten til den 9. april, i Neuengamme, en bitter skjebne etter først å være kommet i gjennom en vinter i Doutmergen. Han var fra Trondheim – og var bare 27 år gammel.

Helge Norseth og Peter Hetland kom til Sverige etpar dager etter.

 

Juni 1945

Kr. Ottosen

a