 |
|
Vaihingen |
|
VAIHINGEN KRISTIAN OTTOSEN
© Leiren Vaihingen ligger ved landsbyen Enz, ca. 40 km fra Karlsruhe. Selve leiren ble opprettet som arbeidsleir for utenlandske sivilarbeidere, men ble sommeren 1944 omgjort til leir for polske jøder. De 2.000 jødene som utgjorde stammen av denne leiren, var de eneste overlevende av 32.000 fra jødeghettoen i Radom. Da aksjonen mot jødene satte inn i 1942, ble det foretatt to store utryddelsesprosesser i Radom. I to avdelinger ble jødene, *** kvinner og barn, sendt til gasskamrene i Treblinka, etter de *** jødene fortalte, skal denne visstnok ligge sydøst for Lublin***. Imidlertid ble det en stadig større mangel på arbeidskraft i Tyskland, slik at det til slutt ble funnet mer hensiktsmessig å sette jødene i arbeide enn å sende dem i gasskamrene. Dette var årsaken til at resten av jødene i Radom ble sendt til Vaihingen. De skulle her delta i oppbyggelsen av en stor underjordisk fabrikk. Etter planen skulle denne ligge 60 m. under jorden og bli ferding i løpet av 2 år. Den ble påbegynt sommeren 1944, men det var bare de rent forberedende arbeider som var unnagjort da fronten rykket så nær at den tyske ledelsen så seg tvunget til å legge ned arbeidet. På denne måten ble Vaihingen oppløst som arbeidsleir. Mesteparten av fangene ble sendt til andre leirer i Syd-Tyskland, bl.a. Doutmergen, Schørtzingen, Schønberg, Leonberg o.a.
Etter at Natzweiler ble evakuert, hadde Dachau fungert som hovedleir for leirene i Sydvest-Tyskland. I løpet av sommeren og høsten 1944 var den blitt fullstendig overfylt. Dertil kom at Dachau også måtte ta imot en stor del av de fangene som ble evakuert for leirene i øst etter som russerne rykket frem. Dette skapte kaos i fangeadministrasjonen. For å avlaste Dachau, ble det så besluttet at Vaihingen skulle omdannes til en "rekonvalesent-leir" for syke fanger. Til denne leiren kom så i løpet av vinteren 1944–45 stadige transporter av syke fanger. Den første syketransporten kom fra Doutmergen til Vaihingen den 8–11–1944. Blant disse fangene var det 7 nordmenn, nemlig
Fangene led alle av underernæring. Av de norske var særlig Hilmar Hansen dårlig. Det ville være ikke så lite av et paradoks å kalle denne leiren for en sykeleir, skitten, nedluset og uhygienisk som den på alle måter var. Leiren var ganske liten. Det var i alt bare 5 brakker der. Tvers gjennom leirområdet gikk en provisorisk vei, som også ble brukt som appellplass. Langs denne veien lå brakkene, to på øvre og tre på nedre siden. Bare noen få meter fra de nederste brakkene rant en liten elv, som i regnvær svulmet opp og satte en av brakkene under vann. Så noen videre hygienisk beliggenhet hadde denne leiren ikke. Det var imidlertid en fordel ved brakkene. De var oppdelt i rom – eller stuer. En slapp på denne måten det nerveslitende maset som det var å bo i overfylte hestestaller, noe vi kjente så godt til fra Doutmergen. Men det var ikke ovner i disse rommene – så det var til stadighet rått og kaldt. Neste transport kom fra Doutmergen til Vaihingen den 22–11–194***. Transporten var i alt på 200 mann, hvorav 17 norske. Disse var:
Ved avreisen fra Doutmergen hadde hver fange fått utlevert 300 gr. brød, etterat de først hadde måttet gi fra seg støvler og frakker. De skulle jo ikke arbeide mer ....... Reisen foregikk i kuvogner og varte bortimot ett døgn. Tre fanger frøs ihjel underveis. Det var som en lett kan forstå en miserabel forsamling syke og forsultne fanger som kom til Vaihingen den dagen. Bare de færreste var i stand til å gå fra stasjonen og ned til leiren. For å få et inntrykk av de forskjellige sykdommer kan det nevnes at fangene led av sykdommer som tbc, dysenteri, ødeme forfrysninger og flegmoner. Ved ankomsten ble fangene puttet inn i en brakke uten senger, uten ovner – og delvis uten vinduer. Ytterligere tre døde. Her tilbragte de den første natten. Dagen etter ankomsten tok desinfiseringen og registreringen av fangene til. Da avlusningsleiren som hørte til leiren ennå ikke var helt ferdig, måtte fangene kle av seg og levere klærne fra seg i en bygning – deretter gå nakne over et jorde til en badstu ca. 50 meter borte. Her fikk de seg et primitivt bad, og så bar det tilbake til desinfeksjonsbygningen, nakne og våte – bare med et ullteppe over skulderen. Deretter ble det en times venting – hvoretter klærne kom ut fra ovnen – avluset. Det var bare en feil med denne avlusningen: det var millioner av lus inne i leiren, så det varte ikke så lang tid før de var like plagsomme. Mens vi ventet på klærne, foregikk legeundersøkelsen som ble foretatt av to jødiske leger. Resultatet av denne var for nordmennenes vedkommende at alle med unntagelse av tre ble lagt inn på revier. Disse tre var Jottit, Friis-Paulus og jeg selv. Vi vegret oss for dette – idet de tidligere erfaringer vi hadde med hensyn til revier ikke var noe videre oppmuntrende. Under oppholdet i desinfeksjonsrommet forekom mange stygge tilfeller av mishandlinger, forøvet av Sanitetsgefreiter, SS-sturmann Dickmann. Dette gikk bl.a. ut over Trygve Bratteli, som ble pisket ganske stygt med et bandulær – uten at noen av oss kunne si hva grunnen var. Trygve reagerte forøvrig ikke noe synderlig. Han tok dette som så meget annet med stoisk ro. De syke nordmennene ble plassert på blokk 3 hvor de kom sammen med de nordmennene som allerede var kommet til leiren. Vi andre tre ble ført til blokk 2, hvor de halvsyke holdt til. Fordelen ved å ligge på revier var bl.a. at en slapp å stille på appell. Selv om appellene i Vaihingen var ganske korte – det var sjelden de varte i over en time – kunne de likevel være en hard påkjenning, særlig fordi fangene var uten frakker, votter og strømper. Den alminnelige påkledning var her, som i alle andre leirer: 1 sett tynt undertøy og en drilligdress (lerretsbukse og trøye). Så det kunne være ganske kaldt. Men det å ligge på revier kunne også ha sine farer. Ved den stadige liggingen hadde en lett for å henfalle til en slags sløvhetstilstand. Dessuten var en lettere utsatt for de forskjellige sykdommene, etter som pasienter av alle kategorier var plassert om hverandre. Den som ble lagt inn for flegmone, kunne lett pådra seg en dysenteri eller en annen sykdom. Tuberkulose var det adskillig av i Vaihingen. a |