 |
|
"Oppgave Ørken" |
|
“Oppgave Ørken” – Unternehmen Wüste Det mørkeste kapittelet i norske oljearbeideres historie © Hanne Sophie Greve Feltmarskalk Rommel møtte problemet – som veggen – da han kom til El Alamein; general Paulus vred seg forgjeves i fortvilelse over mangelen på Østfronten; tyske ledere, militære så vel som sivile, fikk streng beskjed om ikke å henfalle til den undergravingen av tysk militærmakt som lå i unødig bilkjøring; tyske sivile fikk svært knappe rasjoner og til befolkningene i de tysk-okkuperte landene var det billedlig talt bare dråper som ble avsett. Det er knappheten på drivstoff det handler om. Slik var det allerede mens Det tredje riket fortsatt hadde uhindret tilgang til oljekildene i Ploesti. Omtrent 60 % av Det tredje rikets råolje ble levert fra et førtitalls raffinerier i den rumenske byen Ploesti litt nord for Bukarest. Anleggene var blant de best forsvarte militære målene i Europa under krigen. Lenge lå oljekildene i Ploesti utenfor rekkevidden til de allierte bombeflyene. Små angrep ble rettet mot anleggene av sovjetiske fly 23. juni 1941, og av enheter fra det amerikanske flyvåpenet 12. juni 1942. Det første store bombeangrepet kom 1. august 1943 fra amerikanske fly basert i Afrika. Tyskerne, som hadde dekodet amerikanske meldinger, var forberedte og besvarte angrepet. Av 178 fly mistet amerikanerne 54, og 523 amerikanere omkom. Angrepet ødela 42 % av kapasiteten i Ploesti. Men fordi anleggene til da hadde vært drevet med bare 60 % av kapasiteten, kunne produksjonen i løpet av uker økes til mer enn noen gang før. Nådestøtet mot oljekildene i Ploesti ble innledet i april 1944 med bombeangrep fra amerikanske fly med baser i Italia. Den Røde Arme inntok Ploesti i august 1944. På det tidspunktet var alle oljeinstallasjonene der ødelagte. Da angrepene satte inn i april 1944, ble det snart klart at Ploesti ikke lenger ville kunne tjene som hoveddrivstoffkilde for den tyske krigsmaskinen. “I nøden spiser fanden fluer”, heter det. Tyske strateger og ingeniører startet en intens jakt på nye drivstoffkilder. De kastet sine øyne på det brunkullholdige jordsmonnet i Württemberg, i de Schwabiske Alper der de grenser mot østhellingene i Schwartzwald, i området syd for Stuttgart og nord for Freiburg – mellom Balingen og Rottweil nærmere bestemt. De hadde funnet ut at brunkullet i form av jordskifer kunne graves frem, knuses og brennes i miler. Resultatet ville bli en seigtflytende, tjærelignende masse som ved diverse industrielle prosesser kunne avgi petroleum, bensin og smøreoljer. Det hele var et negativt regnestykke. Det ville medgå mer energi til å utvinne drivstoffet, enn den energien som drivstoffet kunne omsettes i. Poenget var imidlertid at drivstoffet kunne flyttes og brukes til å holde krigsmaskineriets tekniske deler i gang. Prosjektet som skulle komme til å bestå av ti store produksjonsområder fikk kodenavnet “Oppgave Ørken” (Unternehmen Wüste). At det ville bli et umenneskelig slit for svært mange av de oljearbeiderne som skulle sikre produksjon, overså man glatt. “Oppgave Ørken” sto under ledelse av det nærmest altomfattende, statlige, tyske entreprenør-foretaket Organisation Todt. Til de lette oppgavene brukte man sivile arbeidere, til det umenneskelige slitet hadde man slavearbeidere i krigsfangeleire og konsentrasjonsleire. En del konsentrasjonsleirsfanger var til og med gitt såkalt “natt og tåke”-status – de skulle tilintetgjøres ved arbeide og forsvinne sporløst uten at deres pårørende fikk kjennskap til deres skjebne og endelikt. “Natt og tåke”-fangene hadde verken rett til å skrive brev eller til å motta brev eller pakker. Det ble ikke sendt bud hjem når de stupte. Hitler ga instruks om at de som han betraktet som særskilt farlige motstandere i Norge, Nederland, Belgia og Frankrike, skulle ha “natt og tåke”-status. Fra Norge ble 504 av “natt og tåke“-fangene sendt til konsentrasjonsleiren Natzweiler i Elsass som da var tysk. Nå ligger området i Frankrike, om lag 50 kilometer vest for Strasbourg. De norske fangene som kom til Natzweiler, hadde alle “natt og tåke”-status. St. Hans aften 1944 fikk 300 fanger i Natzweiler, blant dem 35 nordmenn, beskjed om at de skulle gjøre seg klare for avreise fra leiren. Hvor de skulle, ble ikke sagt, men det viste seg at målet var en nyopprettet utekommando, Erzingen, som skulle tjene som et slags oppbyggingssenter for hele det nye oljeutvinningsprosjektet. Dette siste ble fangene aldri fortalt, og det var heller ikke noe de kunne slutte seg til ut fra de oppgavene som de ble satt til. De norske som kom til utekommandoen Erzingen, beliggende om lag 550 meter over havet, var relativt sett heldige. Mette ble de ikke, klær og fottøy var uttilstrekkelig, hvile var det ikke nok av og arbeidet var slitsomt, men – og det var under omstendighetene ikke lite – leirkommandanten forsto at med en ytterligere reduksjon av fangenes matrasjon ville han ha sultet dem i hjel og da ville det i alle fall ikke blitt noe drivstoff å hente. Leirsjefen i Erzingen var etter forholdene en av de mer humane, og ingen norske slavearbeidere døde der. Annerledes skulle det gå med senere innhentet norsk slavearbeidskraft fra Natzweiler til “Oppgave Ørken”.[‡] I slutten av august og begynnelsen av september 1944 var tysk retrett langs hele Vestfronten et faktum. Amerikanske og frie franske tropper rykket frem mot fjellkjeden Vogesene der Natzweiler-leiren lå. Tyske myndigheter bestemte seg derfor for å tømme leiren for fanger – med unntak av et par fanger som ble holdt tilbake for å rydde opp. De norske fangene som ikke allerede hadde bukket under i Natzweiler, ble sendt på transport. Mange kom til Det tredje rikets første konsentrasjonsleir, Dachau, som lå i en forstad til München. Omlag 75 norske fra denne gruppen ble straks videresendt til Ottobrünn som var en forskningsstasjon for det tyske luftvåpenet, men bare ti dager senere ble 61 av dem flyttet igjen. Turen gikk i kuvogner til den lille jernbanebyen Schömberg nær “Ørken”-områdets geografiske midte. Derfra ble de kommandert videre til den nyopprettete leiren Dautmergen. Skjønt “leir” er vel en for god betegnelse. Dautmergen var nærmest en strengt bevoktet og bebodd gjørmepøl. Det regnet stadig og mye høsten 1944 og vinteren ble kald. Mat, medisiner, klær, fottøy og tilstrekkelig hvile manglet, og fuktigheten og kulden la seg som en dødbringende klam hånd over det hele. Dessuten var arbeidskravene ikke til å innfri og leiren ble drevet med den absolutte forakten for menneskelivet som karakteriserte nazismen. Selv flere av de aller seigeste, menn som kjempet intenst for å overleve og komme hjem til sine nærmeste, ble arbeidet i hjel i denne oljeutvinningsprosessen. De tolv som ble arbeidet i hjel i “Oppgave Ørken” mens de fortsatt var slavearbeidere i Dautmergen var:
Den 1. oktober 1944 ble dessuten Carl Steen Carlsen, telegrafbestyrer fra Farsund, beordret ut fra Dautmergen i en annen arbeidsgruppe enn de øvrige norske. De andre så ham aldri mer igjen, han døde i Schörzingen, en annen “Ørken”-leir like ved, den 6. februar 1945. Fordi Dautmergen var slikt et sølehull med en – selv sammenlignet med andre tyske konsentrasjonsleire – forskrekkelig høy dødsprosent blant fangene, måtte tyskerne først tilbakeføre en rekke syke og utslitte fanger til Dachau. Den første transporten gikk i midten av oktober 1944, og to norske oljearbeidere var med på den. Bare uker senere var også tilbakeføringstransport nummer to kommet fra Dautmergen til Dachau, og i denne transporten var det med hele 19 norske oljearbeidere. Fra denne andre returtransporten døde Jens Reinhold Harald Gram, bokholder fra Oslo, 6. november 1944, og Alfred Bernhard Lie, postekspeditør fra Haugesund, 27. februar 1945. Både Gram og Lie døde i Dachau. To av de øvrige returnerte oljearbeiderne Karl Olaf Iversen, arbeider fra Oslo, og Alfred Ugland, cand. jur. fra Bykle, ble sendt videre fra Dachau til en utekommando under Buchenwald konsentrasjonsleir – Ohrdruf – hvor de begge døde 15. mars 1945. Tilbakeføring fra Dautmergen til Dachau løste imidlertid ikke problemet med den store opphopningen av syke og fullstendig utmattete fanger i Dautmergen. Tyskerne opprettet derfor en såkalt “rekonvalesent”-leir (Erholungslager) for syke fanger fra Dautmergen, i Vaihingen an der Enz. Den lille byen Vaihingen ligger ved Enz som er en bielv til Rhinen, i området mellom Karlsruhe og Stuttgart. To grupper av norske fanger ble sent fra Dautmergen til Vaihingen, syv fanger i en transport som kom frem 8. november 1944, og 17 fanger i en annen transport som ankom Vaihingen den 22. samme måned. Men selv om Vaihingen representerte en klar forbedring av fangenes levekår, var det ikke nok til å hente mange av dem tilbake til livet. Av disse fangene bukket følgende under:
I tillegg til oljearbeiderne, døde to andre fanger fra Natzweiler i Vaihingen. Det var Olaf Theodor Frank Andersen, politikonstabel fra Kristiansand (død 2. mars 1945), og Oscar Magido Kollin, bilmekaniker fra Trondheim (død 16. mars 1945). Begge hadde vært i Dachau, men kom til Vaihingen fra henholdsvis Haslach og Leonberg i en fullstendig utmattet forfatning, som muselmenn. I store underjordiske fabrikkhaller i Leonberg, en gammel utekommando under Natzweiler beliggende om lag 12 km rett vest for Stuttgart, produserte fangene deler til vingene på tyske Messerschmitt jagerfly. Straks etter at de gjenlevende nordmennene i Vaihingen ble reddet ut av leiren 5. april 1945 av “De Hvite Bussene” og overført til konsentrasjonsleiren Neuengamme, døde Kjell Kvam, revisor fra Trondheim. Kvam døde i Neuengamme 7. april 1945. Kort tid etter at Dautmergen-fangene fra Vaihingen kom til Sverige 11. april 1945, døde også Leif Carl Christian Hallesby, overrettssakfører fra Rauma. Hallesby døde i Sverige 27. april 1945. Av de 61 norske oljearbeiderne som deltok på slavekår i “Oppgave Ørken”, ble med andre ord 30 – nesten 50 % – drevet i døden. Ovenfor er de nevnt med navn, og deres navn fortjener å minnes med ære. Det som ikke fremkommer i en slik kort oversikt er imidlertid mennene bak navnene. Ektemenn, fedre, brødre og sønner samt venner. Alle hadde de noen, de fleste hadde mange, som ikke fikk gleden ved å få dem hjem igjen. Vi som fikk freden og friheten i vuggegave, kan bare minnes dem med respekt og i takknemlighet! “All krig er avhengig av villedning”, slo Sun Tzu fast for omlag 2500 år siden. Jeg kjenner ikke enkelthetene omkring de mange motstandsengasjementene som brakte en utvalgt skare av våre beste menn først til Natzweiler og senere til Dautmergen, Schörzingen og Vaihingen. Jeg føler meg imidlertid rimelig sikker på at flere av dem – eksempelvis Asbjørn Melvær, Carl Steen Carlsen, og Karl Ingar Opstad – falt på det viktige frontavsnittet som heter “Villedningen i forberedelsene til D-dagen og landgangen i Normandie 6. juni 1944”. Det var et hovedanliggende for de allierte å skape tysk usikkerhet med hensyn til hvor Den annen Front ville bli opprettet. Norge fikk en lite attraktiv, men særdeles viktig nøkkelrolle i dette villedningsspillet. Skulle man styrke Hitlers misforståelse med hensyn til at de allierte ville åpne Den annen Front i Norge, måtte det gis skinn av invasjonsforberedelser over en lav sko. I denne krigsstrategiske sammenhengen var det svært fordelaktig at tyskerne fant våpenlageret på Bulandet, at de avdekket invasjonssambandet over telegrafstasjonene langs kysten fra Stavanger til Oslo, at de fikk kunnskap om at det ble bygget opp en rekke invasjonsforberedende motstandsceller i Østfold og mye, mye mer. De konkrete eksemplene er knyttet til Melvær, Carlsen og Opstad. Denne delen av norsk krigshistorie er viet liten oppmerksomhet, men det er grunn til å erindre også den når vi i disse dager markerer 60-årsminnet for invasjonen i Normandie. Vi minnes med respekt og ære landgangssoldatene som lot sine unge liv bli liggende igjen på strendene i Normandie, og de mange sivile franske, bombeofre og andre, som aldri selv skulle få glede av den friheten som landgangen banet vei for! Selve landgangen kostet uendelig meget. Det gjorde også forarbeidet for at den ikke bare skulle men måtte lykkes! a
[‡] Opplysningene om dødsfallene i forbindelse med “Oppgave Ørken” bygger på informasjon fra Kristian Ottosen som overlevde som oljearbeider. |