 |
|
"Dulce et Decorum Est" |
|
“Dulce et Decorum Est” Hilsen til Natzweilerkomitéens medlemmer 11. desember 2003 Dommer ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen I et av sine høystemte lyriske dikt oppfordrer den gamle romerske dikteren Quintus Horatius Flaccus, yndlingen til å tilegne seg de egenskapene som romerne medregnet i en helstøpt karakter. Som utgangspunkt for oppfordringen bruker Horats bildet av den beleirete by og sporer den unge mannen til tappert å kjempe for sitt og sine. For – som dikteren uttrykker det – når det er påkrevet, er det godt og riktig å dø for fedrelandet, DULCE ET DECORUM EST PRO PATRIAM MORI. Etter de omlag to tusen årene som er gått siden den tid, har grunnsetningen fortsatt beholdt sitt kjerneinnhold selv om uttrykksmåtene har endret seg ikke ubetydelig. En helstøpt karakter kjennetegnes fortsatt av de fire grunnegenskapene: klokskap, rettferdighet, mot og måtehold. KLOKSKAP er evnen til under skiftende omstendigheter å oppfatte hva som vil være vårt fellesmenneskelige sanne gode og velge de rette midler til å oppnå det. Klokskapen har også vært kalt “karakteregenskapenes kusk” for den styrer de andre ferdighetene ved å gi dem retning og grenser. RETTFERDIGHET setter mennesket i stand til å gi akt på hvert enkelt menneskes rettigheter og til å skape balanse mennesker imellom – en balanse mellom den enkeltes rett og fellesskapets beste. MOT er evnen til under vanskelige forhold å beholde den fasthet og utholdenhet som trenges for å søke og fremme det gode. Motet gjør det mulig for mennesket å ikke bli handlingslammet av frykt under prøvelser og forfølgelser. MÅTEHOLD gir viljen herredømme over instinktene og muliggjør balanse i alle ting. Hva enn virkemidlene for å formidle budskapet om den helstøpte karakter måtte være, er grunninnholdet nokså uforandret gjennom tusener av år ganske enkelt fordi dette er forutsetninger for å skape et samfunn der det er godt for mennesket – den ene og oss alle – å leve. De gamle grekerne valgte tragediene, romerne blant annet jubeldiktene for å formidle etiske grunntanker. Den jødisk-kristne etikken formet den moderne vestlige sivilisasjonen med drahjelp fra filosofene, arbeiderbevegelse og solidaritetsgrupper fikk frembrakt utvidet anvendelse for tankene, og i vår tid heter fellesplattformen på kryss av landegrenser og tradisjoner menneskerettigheter. § Vi er samlet for å hedre 18 yndlinger som i dag er godt modne menn. Dere som nå hedres, representerer samtidig også de øvrige av de 43 gjenlevende som ikke har anledning til å være til stede her i dag, og deres døde kamerater. Felles for dere alle er at dere ble deportert til nazistenes tilintetgjørelsesleir Natzweiler i Elsaß. Som det kort slås fast på minneplaten ved leirens askegrav: “Fra 15. juni 1943 til 2. september 1944 ble 504 norske patrioter internert i Natzweiler konsentrasjonsleir. 263 overlevende vendte tilbake til Norge. 153 døde i selve Natzweiler, eller under tvangsarbeide utenfor leiren.” Det innebærer også at 88 av Natzweiler-fangene døde etter at leirledelsen – da de allierte rykket frem – fordrev fangene til andre leire. Noen døde i disse andre leirene, andre døde under hjemtransporten. Dere som ble sendt til Natzweiler for å arbeides til døde i nazistenes bunnløst menneskeforaktelige “Natt og Tåke”-program, hadde nettopp evnet å utvikle den besungne helstøpte karakter. Dere valgte å kjempe for alt det som var kjært for dere og det som dere oppfattet som riktig. Ordet “VALGTE” leder delvis tanken på avveier når det sammenstilles med “å kjempe”. Riktigere er det vel å si at dere ikke vendte dere bort da verden sto i brann, og da ble kampen en konsekvens dere måtte ta med på kjøpet. Dere satte dere ikke på gjerdet for å vente på at andre skulle få verden på fote, slik at dere deretter igjen bekvemt kunne delta i det videre livet. Dere valgte å la være å søke egne fordeler i den ulykkelige situasjonen som hjemsøkte vårt land. Dere valgte en smale og tunge vei, tung for dere selv og tung for deres nærmeste. Ingen skal undervurdere at de krav som livet stilte dere overfor, og som dere ikke vek bort fra, ble omsatt ikke bare i praktiske utfordringer og problemer, men direkte også i lidelse for de som dere elsket høyest. Men det var ingen tredje mulighet! Så enkelt og så fryktelig var det. Det er grusomt å oppleve egen og andres ekstreme fornedrelse og lidelse. Det koster, også i form av sår som aldri helt kan leges. Når det gjelder skadene som fangene ble påført, har svært mange varige virkninger. Noen er synlige og derfor ofte relativt lettere for omverden å forholde seg til. Andre har revet flenger i sjel og sinn. Det er de påtrengende tankene, de umulige spørsmålene og angsten. Det er ubehaget ved dører som lukkes, belter som strammes, lukter og lyder. Dette er vanskelig å formidle på samme måte som – om enn med motsatt fortegn – den dype gleden jeg kan føle over ting som andre kanskje overser, men som for akkurat meg har en spesiell evne til å fremkalle en sterk lykkefølelse. Alle som kom til Natzweiler, betalte en for oss andre ufattelig pris for den innsatsen dere hadde gjort, ja for det dere sto for og tok ansvaret for ikke å vike bort fra. I denne sammenhengen skal heller ikke glemmes den fryktelige prisen som dere også måtte betale som vergeløse enkeltpersoner i de ekstremt skadegjørende klørne på det tyske sikkerhetspolitiet før dere nådde leiren i Elsaß. “Dette er porten dere kom inn gjennom,” var leirsjef Kramers “velkomsthilsen” til dere da dere ankom Natzweiler, i det han føyet til pekende mot krematoriet “og veien ut går gjennom denne pipen.” Alene det utsagnet under de omstendighetene som det ble fremsatt, er egnet til å terrorisere hele resten av menneskes livsdag med uro og en følelse av forfølgelse. Jeg har tillatt meg å uttrykke det slik at dere valgte å “KJEMPE”. Det var Davids kamp mot Goliat. For mange, ja kanskje de fleste av dere, uten at dere noen gang hadde våpen i hende. Under den tyske okkupasjonen ble Norge undergitt det man i dagens internasjonale rettsspråk vil kalle et systemmord. Samfunnet ble både bokstavelig og billedlig kneblet og bundet, selv om nazistene valgte å gi realitetene en mer dempet fremtoning ved å kalle det for en “Nyordning”. § I første verdenskrig ble slagordet “Dulce et decorum est pro patria mori” brukt for å moblisere massene. Det kanskje mest kjente av alle krigsdiktene fra første verdenskrig er skrevet av den britiske poeten Wilfred Owen og heter nettopp “Dulce et Decorum est” – det er godt og riktig. Det er et sterkt anti-krigsdikt som beskriver soldaten som er en hjelpeløs tilskuer til en kamerats pinefulle og uskjønne død i sennepsgassens favntak. Owen avslutter med en sterk appell til sine medmennesker om å leve seg inn i denne situasjonen, for som han sier:
“Da ville du ikke, min venn, Ingen skal hisse til krig, men som Nordahl Grieg uttrykker det: “I livets navn skal urett falle.” For som han så treffsikkert fortsetter: “Skaper vi menneskeverd skaper vi fred.” Det nazismen hadde satt på spill var alt det som var kjært for dere, og det som dere oppfattet som riktig. Det grunnleggende skillet mellom rett og galt – som intet samfunn kan klare seg uten en dyptgående forståelse av – var revet bort. Ingen skal oppsøke lidelsen, men når den kommer ens vei, er spørsmålet hvordan den håndteres. “At eje dådens mod,” i virkelighetens verden kan aldri være det Gyntske “at vide, dig står åben bag en bro, som bære kan tilbage.” Natzweiler konsentrasjonsleir er omtrent det mest ekstreme et menneske kan forestille seg. Et menneskeskapt helvete hinsides det moralske univers, der fangene ble presset ut over grensene for rett og galt. Det eneste gjenværende spørsmålet måtte eventuelt vært hva som var minst galt under omstendighetene. Ingen svar er derfor størrelser som kan måles i normalitetens verden. Ikke desto mindre har mange fanger senere lidd under det evindelige og nærmest uunngåelige spørsmålet: “Hva kunne jeg gjort anderledes?” Da skal det huskes at nettopp dette spørsmålet er en ekstra flenge i sjel og sinn revet opp med viten og vilje av de som iscenesatte leirhelvete. Spørsmålet er uten ethvert meningsinnhold for helvete var slik laget at fangene ble forsøkt brutt totalt ned også ved å bli flyttet utenfor enhver ramme for det et menneske rasjonelt og moralsk kan forholde seg til. Nazistene forsøkte å inngi sine ofre en skyldfølelse i tillegg til alt annet, for å forsterke smertene og fornedrelsen. Fordi enhver ikke lever for seg selv alene, var smerten og ofrene også å finne blant de som sto utenfor Natzweiler, det vil si blant fangenes pårørende. De nære og kjære som var faste punkt å holde fatt i i fangetilværelsen, og den generasjonen som senere er kommet til. Den første gruppen av pårørende fulgte dere med angst og beven da alt var galt, den neste generasjonen skulle også måtte tømme sin del av smertebegeret ved at ingenting noen gang ville kunne viske bort de mørke årene og de dype sporene. Når alt først var gått galt, skal det imidlertid tilføyes at dere som opplevet det verste, også på en beundringsverdig måte har evnet å snu også det til noe dere har brukt skapende. Det står stor respekt av innsatsen til dere som overlevet, også etter krigen. Dere klarte å få livet tilbake i en normal hverdag. Styrket av fellesskapet i Natzweiler-komitéen, har dere også hedret minnet om de som aldri kom hjem fra fangenskapet. Ikke minst har dette skjedd ved at dere aktivt har sikret at kunnskapen om hvor galt det virkelig kan gå, aldri får gå i glemmeboken. Også i livsdagen etter Natzweiler-oppholdet har dere valgt ikke det som bryter ned, men det som bygger opp. Det var nettopp de redslene fra annen verdenskrig som dere kjenner bedre enn nesten noen andre levende, som omsider fikk vår verden til å enes om den menneskelige verdi og verdighet som tilhørende alle. Det er på det grunnlaget vi har bygget De forente nasjoner og det er plattformen som den Den europeiske menneskerettighetsdomstolen står på. Domstolen har sitt sete i Strasbourg i hjertet av det området som Frankrike og Tyskland stred så bittert om senest under annen verdenskrig, et område som tilintetgjørelsesleiren Natzweiler også var en del av. Det er armodslig å ikke ville lære av sin egen historie. Eller hva verre er: “De som ikke vil lære av historien, henviser seg selv til å gjenoppleve den,” som britene sier. Å opparbeide evnen til å skjelne mellom rett og galt er grunnlaget for å være et sant menneske og for å bygge et godt samfunn, det siste “kommer ikke flytende på en fjøl som noe som har gjort seg sjøl”. Lover og regler kan skape rammer, men de er ikke noen erstatning for velfungerende menneskelig sameksistens med gjensidig respekt og ansvar. Finnes det noe som det er verdt å leve for, så finnes det også noe som det er verdt å dø for, og omvendt. Dere har vært med å odle frem det gode norske samfunnet, og overleverer det i forbedret utgave til alle oss i de neste generasjonene. Vi er lite rause med ros her i landet. Men dere er blant dem som i livets aften kan se dere tilbake og si med trygghet at dere tok imot de utfordringene som livet la fremfor dere og vek ikke selv om dere visste at prisen kunne bli høy, ja den høyeste. Vi andre kan bare bøye oss i respekt og takknemlighet og takke dere. Deres innsats kan sammenfattes i et DULCE ET DECORUM EST. HJERTELIG TAKK til dere selv og deres pårørende og fred over de avdøde Natzweiler-fangenes minne. a |