Dødstrappen

Tidlig neste morgen var det opp og ut. Klærne utenfor brakkeveggen var rå og kalde å ta på seg. De hutret og frøs og var sultne. Frokosten, et krus med kaffesurrogat som de fikk ute, hjalp ikke mye i en tom mage og en frossen kropp. Alle måltider måtte inntas i friluft, uansett vær, spisebrakke var luksus for denne sort fanger i Mauthausen.

Alfred og kameratene fra Lenken holdt fortsatt sammen, de som var igjen. Noen hadde de alt tatt farvel med, de hadde bukket under for sykdom og mishandling, ofre for det tyske naziveldet. Andre, som fortsatt var i live, var spredt rundt i forskjellige leirer i Tyskland. En god venn fra fangetiden, Odd Meling, ble igjen i Natzweiler på oppryddingsarbeid.

I likhet med Natzweiler hadde også Mauthausen sitt steinbrudd. Dette var et stort område, en kjempesjakt med stupbratte fjell på sidene. Nede i bunnen var hundrevis av fanger i arbeid med å sprenge ut og kløyve stein. Steinene ble båret opp en trapp som førte fra bunnen av sjakten til toppen. Trappen hadde 182 høye trinn og ble kalt Dødsstigen eller Dødstrappen. Steinen ble benyttet til videre bygging av leiren.

Mauthausen hadde siden før 2. verdenskrig vært en straffeleir. Her ble det utviklet forskjellige straffemetoder. En av dem var Straffekolonnen. Fangene ble satt til å løpe med tunge steiner opp den bratte trappen. Dette klarte de ikke lenge. De snublet og falt. Da var SS over dem. Først ble de pisket så blodet rant, og så et skudd i nakken. Ingen overlevde.

SS-mannskaper var hele tiden beskjeftiget med å sortere og veie stein i bunnen av sjakten. Det gjaldt å finne passende stein til de som var i straffekolonnen. Dette foregikk med tysk nøyaktighet.

Mens SS folkene var opptatt med dette, kunne de øvrige fangene se sitt snitt å gripe tak i en lettere stein og løpe avsted med den. Dermed klarte de på et vis å komme opp trappen. Redselsslagne løp de med steinen på skulderen, opp trappen, la den fra seg og i full fart ned igjen etter ny stein. I denne arbeidsgjengen kom de norske fangene.

Etter arbeidsdagens slutt ble fangene satt til å rydde i trappen. Et fryktelig syn møtte dem. Blodige, lemlestede døde kropper lå over alt, i trappen og i fjellkløftene ved siden av. Likene ble båret opp, plassert på vogner og kjørt med hester til krematoriet. Ovnene gikk for fullt. Røken steg til værs i den klare septemberluften.

Et stykke bortenfor steinbruddet var det et fjellplatå. Der gikk fjellveggen over hundre meter loddrett ned. Det ble kalt Fallskjermstupet. Her ble fanger drevet utfor av SS. De kalte det å hoppe i «fallskjerm». Ikke sjelden hendte det at fanger i sin fortvilelse frivillig hoppet utfor stupet.

For de nyankomne fangene ble det en skrekkens dag denne første dagen i Mauthausen. De var rystet og gruet seg til morgendagen. Trette og motløse styrte de skrittene mot den falleferdige sovebrakken. Surrogatkaffen og brødskalken ble fortært. Så var det å krype i halmen og sette seg mann mot mann og forsøke å få en blund.

Tankene tumlet i hodet. Det fryktelige synet av blodige ansikter og knuste hjerneskaller.

Far til Alfred hadde drevet med slakting. Unggutten hadde ofte vært med, sett blod, kjøtt og slintrer. Men da var det dyr det gjaldt. Dette var mennesker.

Slik gikk dagene og nettene. Oppholdet i leiren varte i to–tre uker. Konsentrasjonsleiren Mauthausen svarte til sitt rykte.

En kveld kom beskjeden. De skulle på transport. Leiren var overfylt og fanger skulle overflyttes til underleirer. Spenningen og uroen var stor: Hvem måtte de skilles fra og hvem skulle de fortsatt få være sammen med? Og den nye leiren, ville de få det bedre der, eller verre?