Artikler, bibliografi og lenker

Vis denne siden på fransk
Artikler Bibliografi Lenker

  « Til deg skal det ikke nå»

 

Mauthausen

Menn fra flere ulike nasjoner marsjerte gjennom gatene i den lille landsbyen Mauthausen denne dagen i september 1944. En turist eller vanlig reisende ville nok frydet seg ved synet av det vakre landskapet.

Hus og hager lå tett inn til stasjonsområdet, fredelig idyll, uten spor etter krigens ødeleggelser. I dalen fløt Donau, blinkende i solen. Rekker av trær sto langs veien, bugnende av fullmoden frukt. Fjellene omkring strakte seg mot himmelen, kneisende med sine hvite snødekte tinder.

Det var ikke for å seile på Donau eller klatre i de østerrikske alpene disse mennene var kommet. De var fanger, slavearbeidere på vei til sitt nye arbeidssted.

Konsentrasjonsleiren Mauthausen lå på et fjellplatå omgitt av høye murer.  Utenfra kunne den minne om en Middelalderborg plassert i naturskjønne omgivelser.

Porten i muren åpnet seg og fangene marsjerte inn. En bred vei gikk midt gjennom leiren, den ble også brukt som appellplass.

De hadde vært gjennom mange mottagelsesseremonier, i Pølnitz, Natzweiler, Dachau, men maken til denne hadde de aldri opplevd.

I en arbeidsituasjon lar det seg gjøre i lengste laget å bøye unna for et susende knyttneveslag og et velrettet spark, men på oppstilling er det bare å stå og ta imot ørefiker, slag og spark. Ikke mange gikk klar. SS-folkene var ville og rasende.

Etter opptellingen gikk veien til badebrakken. Alle måtte kle av seg. Det ble en lang kø av nakne kropper bortover veien. Time etter time sto de og ventet og frøs i den kjølige høstkvelden.

En fangekamerat fortalte etter krigens slutt: «Selv ikke Alfred hadde noen oppmuntrende bemerkninger til sine kamerater den dagen».

 a

Endelig slapp de inn. Den vanlige leksen gjentok seg som alltid for hver ny leir: Avlusing, klipping og barbering, bading og påkledning. Det føltes godt å få på «nye» klær, utvaska Zebradresser denne gangen. Noe å spise hadde heller ikke vært av veien, fangene var holsultne,  de hadde jo vært på reise i tre dager, nesten uten vann og mat. Men det kunne de bare glemme, matutdelingen var avsluttet og capoene skulle ikke ha noe ekstra bry med dem, Så de ble ført direkte til «nattlosjiet».

Sovebrakken i Mauthausen viste seg å være et falleferdig skur. Ingen køyer eller madrasser. Skitten, illeluktende halm lå strødd utover et råttent plankegolv.

Sovesalscapoen skrek og slo om seg med køllen. Fangene ble plassert etter hverandre i sittende stilling, tett i tett, med knærne oppunder haken. 560 mann fikk capoen stuet inn i en brakke på 130 kvadratmeter. Låven i Pølnitz fortonet seg som det rene luksushotell mot dette. Der fikk de i det minste legge seg ned på et vis. Og «toalett» på rommet hadde de, ovnen! Her måtte de pent sitte der de satt. Forsøkte noen å komme ut, ble det å trø på armer og bein til medfanger og da ble det skrik og bråk. Nei, halmen fikk ta imot, både det ene og det andre, der var nok en del fra før.

Ingen av nordmennene ble flyttet til boligbrakke i Mauthausen, så dette gjentok seg hver natt den tiden de oppholdt seg i leiren. Å sove i sittende stilling var ikke lett, men ingen falt overende om søvnen innhentet dem.

Forrige kapittel

Neste kapittel