Transport på kryss og tvers

Det var kveld da fangene steg av toget på Dachau stasjon. Været var fint, lummert og varmt, ikke den rå tåken som var så plagsom i Natzweiler.

Fangene ble stilt opp, klare til avmarsj. Det varte ikke lenge før de oppdaget at tonen var en annen her i Dachau. De ble jaget på, men ikke med slag og spark.

Veien de gikk var bred og flankert av høye, grønne løvtrær.

Leiren var stor og lå på en slette. En uendelighet med lamper lyste fra det elektriske gjerdet rundt leiren.

Etter den vanlige prosedyren med bading og barbering fikk fangene nye klær. Sebradraktene ble erstattet med bukser og skjorter, brukte og tynnslitte. Denne gang fikk de ingen beskjed om å male det forhatte NN merket på trøyen og buksene.

Motet steg. Dachau var ingen NN-leir, kanskje de heretter ville bli behandlet som vanlige fanger?

Det var overfylt i leiren på grunn av evakuering. Leirledelsen visste ikke sin arme råd. Tre fanger i hver køye var ikke uvanlig.

Det kom pakker til leiren og alle de norske fikk hver sin pakke fra det sveitsiske Røde Kors. En ubeskrivelig følelse, en hel pakke med mat! Når da attpåtil været var fint, sol og varmt og de fikk sitte ute og spise, ja, da syntes fangene de hadde det bra.

Omgivelsene var vakre, flotte hus og hager, det rene villastrøket. Men mange av bygningene bar merker etter bombenedslag. Inne i leiren var ingen skader. Flyverne hadde siktet godt.

Men denne tilværelsen varte ikke lenge. En dag under appellen ble Alfred og flere andre karer plukket ut. Det bar avgårde til fots ca 12 km til en leir som het Allak.

Det var en liten leir og SS og capoene var forholdsvis gemyttlige.

Men dette «slaraffenlivet» varte heller ikke mange dagene. Til fots samme veien tilbake til Dachau. Denne gangen ble det bare for å snu. Hva tyskerne mente med slike manøvrer var ikke godt å vite. Kanskje var det mangel på planlegging.

En dag bar det avgårde til jernbanestasjonen igjen. Kuvogner stod oppstilt. 400 mann derav 77 nordmenn ble presset inn. Det var så trangt at ingen fikk sitte. De sto og hang på hverandre. Det var helt uutholdelig. I tillegg kom de ut for et fryktelig uvær med lyn og torden. Da det begynte å regne, oppdaget de at taket på vognene var utett. Vannet rant inn, klærne ble våte og klistret seg til kroppen.

Hvor det bar hen, var det som vanlig ingen som hadde fått opplysning om, det ble bare gjetninger. Også nå klarte fangene å holde seg noenlunde orientert. De visste om de forskjellige leirene, om de var dårlige eller forholdsvis bra. De håpet bare at de ikke var på vei til Mauthausen, den mest beryktede leiren på disse kanter av det tyske riket.

Toget rullet videre med den bedrøvelige lasten. To - tre dager tok reisen. Uten søvn og mat, brødet var for lengst spist opp.

Påkjenningen ble for stor for mange. De sèg ned av utmattelse. Endelig stoppet toget. På skiltet stod Mauthausen.