Evakuering

På sensommeren 1944 begynte ting å skje i Natzweiler. De hadde lenge visst at fangene i andre leirer i Tyskland fikk motta pakker med mat fra Røde Kors. Natzweiler var en lukket leir. Omverdenen var fullstendig uvitende om at det fantes en leir i Vogesene. Dette så nå ut til å ha forandret seg.

En ung norsk kvinne, Vanda Heger bosatt i Berlin, hadde ved iherdig arbeid og anstrengelse klart å oppspore leiren. De første pakkene kom på sensommeren 1944 og ble fordelt til fire mann på hver pakke. Det vil si det som var igjen av den. SS hadde forsynt seg først.

Det ble et festmåltid om enn i seneste laget. Nå forstod fangene at de der ute visste om dem. De var ikke lenger overlatt til seg selv.

Den andre hilsenen utenfra var krigsnyhetene. I leirene var det alltid en eller annen som på mirakuløs måte klarte å få tak i informasjon om krigens gang. Nyheten nå gikk ut på at de allierte var gått i land i Nordmandie og var på vei nordover. At dette ikke var løse rykter, fikk fangene bekreftet. Flydur og kanontorden tiltok, og om nettene kunne de se lysglimt fra artilleriild. Dette skapte optimisme. Deres venner var på vei. Ville de komme tidsnok til å befri dem?

Spørsmålene var mange. Hva med leiren, ville SS og capoene finne på noe dramatisk, drepe fanger for å skjule ugjerningene sine?

SS virket nervøse, oppskaket og rådville. I mange arbeidskommandoer gikk virksomheten i stå.

Så en dag kom ordren: Leiren skulle evakueres. Bare noen hundre mann skulle holdes tilbake for å rydde opp.

Beskjeden ble mottatt med glede av fangene. Men det var et skår i gleden. Alle de døde kameratene som lå igjen.

En mengde fanger var i leiren på dette tidspunktet. Folk var kommet til fra andre kanter. Brakkene var overfylte. Fangene lå to og tre i hver køye.

De syke fikk reise først. Noen lå på bårer som ble plassert på lastebiler.

Så kom turen til de friske. De fikk utlevert nye klær, Zebradrakter uten NN-merker. Som reisekost, ett brød og litt margarin.

Med en rar følelse gikk Alfred gjennom porten for siste gang 2. september 1944.

Så fikk han ikke rett Josef Kramer som hadde sagt at den eneste veien ut var gjennom skorsteinspipen. Eller ville han få rett likevel? Det var nok skorsteiner også i andre leirer og krigen var ikke slutt.