Artikler, bibliografi og lenker

Vis denne siden på fransk
Artikler Bibliografi Lenker

  « Til deg skal det ikke nå»

 

Udåden 30. juli 1943

Julidagene strakte seg mot august. Solen skinte og ødslet med lys og varme over alt og alle. Trær og blomster stod i fullt flor, barn lekte, folk var på ferie på fjellet og ved sjøen. De som var frie nøt sommeren så langt det lot seg gjøre i et hærtatt land.

På Ulven var det ingen feriestemning. Selv på solfylte dager hvilte mørke og uhygge over leiren. Verst var det når flyene landet på Ulvensletten. Var det Gestapo og hvilke ærend var de ute i? Nye avhør, mer tortur?

Den 29. juli begynte ting å skje. Vaktene var mer enn vanlig nervøse og krakilske, så det var tydelig at noe var i gjære. Om kvelden ble det gitt ordre til at fangene på Lenken skulle flytte sammen to og to, for å gi plass til nye fanger. Så kom de. Sju unge marinefolk i full uniform, men med tildekkete ansikter.

Alfred fikk en av kameratene fra Bremnesgruppen inn på sin celle. Gjennom veggen kunne de høre det ble snakket, bydd på sigaretter og i det hele tatt hørtes det ut til å være en svært gemyttlig tone mellom tyskerne og de nyankomne.

Dette var overraskende. Slikt var de ikke vant til. Nysgjerrigheten ble ikke mindre da lemmene på vinduene ble dratt for senere på kvelden. Hva var det som var i ferd med å skje?

Det ble lite søvn den natten. En smal seng var for liten for to.

Løsningen på gåten fikk de tidlig neste morgen. Gjennom panelveggen kunne de høre at de sju mennene ble hentet ut. Fra hestestallene lød skuddene, ett for ett.

Senere ryktes det at likene ble lagt i kister med sprengladning på og senket i Korsfjorden sør for Bergen.

De sju var mannskapet på en norsk motortorpedobåt (MTB), under ledelse av løytnant Alf Andresen fra Sandefjord, som opererte ved Sognesjøen. De ble oppdaget av tyske fly og da de ikke hadde nok drivstoff til å nå tilbake til Shetland, førte de båten inn i en vik og kamuflerte den.

Etter tips fra en «Quisling» ble MTB-en funnet av tyskerne og mannskapet overmannet. («Quisling» – en nordmann som var gått i fiendens tjeneste,oppkalt etter Vidkun Quisling.)

Under rettssaken mot Falkenhorst etter krigen hevdet tyskerne at mannskapet hadde drevet piratvirksomhet i norske fjorder, derfor kunne de henrettes straks. Det var ikke sant. De unge marinefolkene var ikke sjørøvere! Norge var i krig med Tyskland. De kjempet for fedrelandet og mistet sitt liv i kampen.

Det er reist et minnesmerke over de sju mennene på Ulven. Det har inskripsjonen:

«Denne bauta er reist til minne om mannskapet på den norske motortorpedobåt «345» som under kamp ble tatt til fange og uten lov og dom ble henrettet av tyske krigs-forbrytere her på Ulven den 30. juli 1943»

På bautasteinen står navnene: Alv Haldor Andresen, Sandefjord, Bernhard Kleppe, Bergen, Jens Klipper, Sarpsborg, Agnar Ingolf Bigseth, Hareid, Hans Thorvald Bærevahr Hansen, Bergen, Kjell Øystein Hals, Namsos, Rennie Hull, Blackpool, England.

Hendelsen på Ulven den 30. juli 1943 gjorde et dypt inntrykk på fangene, og spørsmålet meldte seg: Hva var et menneskeliv verd? Disse guttene bar militær uniform og likevel ble de henrettet. Hva da med dem som gikk i bukse og flanellskjorte? Det ble mange tunge stunder for fangene på Lenken.

  a

En tid senere begynte det å skje ting som gjorde at livet fortonet seg litt lysere, i hvert fall for Alfreds vedkommende.

Ikke alle fangene på Ulven var på enecelle. De fleste fikk være ute i leiren og utføre forskjellig slags arbeid.

Gunnar, Alfreds bror, var en av dem. Han jobbet på snekkerverkstedet. Der hadde han tilgang  både til verktøy og materialer.

Noe en fange lærer fort, er å bli utspekulert og lur. Nå gjaldt det å bli «trengende» på samme tid.

Ikke bare ord ble sendt over halvveggen på utedoet – en liten sag, et huggjern og noen trestykker skiftet eier. De tok ikke stor plass under skjorten, så vakten utenfor døren merket ikke noe mistenkelig.

I cellene på Lenken var det doble panelvegger. Det var en smal sak å løsne et bord og lage et slags skap inni veggen. Der ble verktøy og materialer oppbevart og ferdige ting gjemt etter hvert som de ble til, små ugler og hjerter.

Dette var noe Alfred trivdes med, arbeide med hendene, bruke fantasien og skape noe. Men forsiktig måtte han være, alltid på vakt, ble han oppdaget var hundre og ett ute.

En dag lyktes det han å få tak i et bra stort trestykke. Av det laget han en minneplate.

Det var blitt høst på Ulven nå med kjølige kvelder og netter. Vaktene  fyrte i den store jernovnen som stod på gangen. Alfred skaffet seg en liten ståltrådbit som han glødet i ovnen. Med den brente han inn det norske flagget og «Lenken Ulven 1943» på platen.

Han passet på når den tyske Alfred var på vakt. Takket være hans  hjelpsomhet kunne minneplaten med det norske flagget vandre fra celle til celle slik at alle i Lenkegjengen fikk satt sine navnetrekk på den, 19 i alt.

Da dette var vel utført, tok vakten platen med seg og lovet å sende den til Bremnes.

Alt dette foregikk bak ryggen på den mektige leirsjefen, «Stormen», så han hadde ikke alt under kontroll.

  a

Påfunnene sine drev han fortsatt med. En dag etter endt lufteeksersis ble Alfred stoppet helt uventet. I stram offisersuniform stod «Stormen» foran han. Alfred med hånden til luen ventet på hva som nå ville skje.

Plutselig grep «Stormen» vannslangen på brakkeveggen og sendte vannstrålen mot Alfred. Det iskalde vannet fosset nedover fangen, innenfor skjorten og buksen og helt ned i skoene! «Stormen» skoggerlo og hadde sin største moro!

Tre av! Nå var det nok. Alfred løp, de våte buksebena dasket mot leggene og vannet surklet i skoene. Det var kaldt, han måtte komme seg i hus. At han var ung og hadde god helse kom vel med den gangen – som så mange ganger senere.

Forrige kapittel

Neste kapittel


Minneplaten Alfred laget på Ulven der alle fra Lenkegjengen satte sine navn.
Foto: Johan Sortland ©