ulven

Det var blitt sommer men de merket ikke så mye til sol og varme innenfor de tykke murene på kretsfengselet.

En dag kom det ordre om oppbrudd. Karene fra Bremnesgruppen ble enda en gang stuet inn i lastebilen. Lenket sammen to og to satt de under presenningen med bagasjen som de hadde fått igjen, Alfred med kofferten sin.

Det var ikke så mange ukene siden de sist så hverandre, men det var tydelig å merke at fengselsoppholdet med avhør og tortur hadde satt sine spor. Slappe holdninger, grå ansiktstrekk, og likevel, ingen hadde gitt opp! Håpet og livsgnisten var der fremdeles. De hadde en og samme tanke, de skulle hjem igjen!

Noen samtale ble det ikke gitt anledning til. En tysk vakt fulgte med i bilen.

Denne gangen bar det ut på landeveien. Hvor de skulle hen, var det ingen som visste. Det var tyskernes vis aldri å gi beskjed om noe bestemmelsessted, alt skulle foregå i hemmelighet.

De havnet på Ulven, en norsk militærleir i nærheten av Bergen som tyskerne hadde tatt. Lange lave brakker lå rundt en åpen plass. Den samme prosedyren gjentok seg med innskriving av navn og data.

Leirsjefen på Ulven var en høy, stram kar. Han var Sturmbannführer (major) og ble av fangene kalt «Stormen». Av gemytt kunne han og «Lubben» være noenlunde like.

Alfred havnet på enecelle igjen, men tilværelsen føltes noe friere her enn i Bergen. Bygningene var av tre så lyden av stemmer kunne høres gjennom veggene. Cellene lå på hver side av en lang gang, med matlukene vendt mot hverandre.

Denne brakken ble kalt Lenken og de som satt fengslet her, Lenkegjengen. Navnet skrev seg sannsynligvis fra at fangene her var lenket sammen to og to da de kom til leiren.

19 menn var i lenkegjengen den tiden Alfred satt på Ulven. Seks av dem fra Bremnesgruppen, Kystskipper Odd Meling, sokneprest Peter Robertstad, student Lars Stavland, fisker Johan Aanderaa, drosjeeier Bernt Stavland og Alfred. De andre var advokat Fredrik W. Rieber-Mohn fra Bergen, sjåfør Johannes Nordland fra Bergen, ekspeditør Abraham Opheim fra Bergen, ekspeditør Jens Jensen fra Bergen, elektriker Knut Gjernes fra Voss, fiskehandler Jan Lerøy fra Bergen, kaptein Jon Aakra fra Åkra i Sunnhordland, fiskebåteier A. Johs. Sandvik fra Fitjar, Nils Dale, gårdbruker Olav Sandnes fra Strandebarm, maskinarbeider Frank Olsen fra Bergen, bergmann Knut Knutsen Repål fra Voss og bankmann Trygve Freyer fra Bergen.

Av alle de tyskere som Alfred kom i kontakt med, var det noen ytterst få som skilte seg ut og viste menneskelige følelser og egenskaper. Den ene var nestkommanderende på kretsfengselet, Kurt Trampler (han som pekte på bøtten). Det var mange eksempler på at han til tider klarte å dempe «Lubbens» hissige gemytt.

På Ulven var det tre som utmerket seg. Den ene var Düsseldorfmorderen, som han ble kalt. Den andre, tyskeren Alfred og den tredje gikk under navnet Kjellermesteren. Disse tre bidro til at livet ble lysere for fangene på Lenken. Når de var på vakt, ble matlukene åpnet så fangene kunne se over til hverandre og forsiktig veksle noen ord med dem som bodde nærmest. Men ute i leiren måtte vaktene oppføre seg som de andre, spenne og slå. Der var «hauk over hauk»! Vaktsomme blikk fulgte både venn og fiende.

Lufteturene foregikk annerledes her enn i Bergen. På den åpne plassen mellom brakkene fikk enecellefangene være ute samtidig. I ring, fem meter fra hverandre med ansiktet vendt rett frem og uten å mæle et ord marsjerte de under kommando av en tysk vakt. Stakkars den som prøvde seg på ekstra sprell, da smalt ørefikene så det sang! Eksersisen varte 10–15 minutter og så bar det inn igjen på cellen.

Lufteturene, sammen med måltidene, var det eneste de hadde å se frem til i den grå hverdagen. Den friske luften gjorde godt. Synet av blå himmel, sol og skyer, jorder og grønt gras var en kjærkommen avveksling den stunden det varte.

Toalettbøtte i kroken hadde de heller ikke. Her var det gammeldags utedo. Veggene der rakk ikke helt opp til taket så et og annet ord ble forsiktig sendt og mottatt over kanten. Mye ble ikke sagt, for rett utenfor døren stod vakten med ørene på stilker.

Alfred begynte etter hvert å vende seg til livet på enecelle. Men noen ønsketilværelse var det ikke. Hele tiden å se på fire nakne vegger og en dør som det ikke gikk an å komme ut gjennom. Ikke skrive, ikke lese, alt var forbudt.

Men synge? Alfred hadde alltid vært glad i sang. En dag skulle han prøve. Den norske nasjonalsangen syntes han var for provoserende og den tyske kunne han ikke. Og om han hadde kunnet den, skulle aldri de tyske ordene komme over hans lepper. Trassen og motstanden mot fienden stakk dypt i Alfreds bevissthet. Men kanskje det kunne passe med: «Mellom bakkar og berg utmed havet»: Han stemte i og sang så det ljomet.

Men det ble vel et rabalder! Slag og skjellsord haglet. Noe slikt skulle den tyske vakten ha seg frabedt. Alfred gjorde det ikke om igjen.

Så var det å gå. Telle skrittene, først den ene veien, så den andre. Sitte ned på krakken, la tankene gå fremover og bakover. Mest bakover. Hva mon de gjorde på Svortland i dag? Var de i torvmarken eller var slåtten begynt? Kan hende lå Straumfjorden stille og blank med båter utpå og fisken på bet. Fremtidsutsiktene var ikke lyse. Hva med jobben? Ville han noen gang få seg hus og hjem,– og familie slik som andre folk? Hadde han enda fått kommet seg ut av dette fangeholet!

Men Alfred var ikke typen som satt og sturte lenge av gangen. Vinduet fanget oppmerksomheten. Det var passelig høyt på veggen, han slapp å stå på krakk for å se ut. Bak noen hauger og trær lå hestestallene. Stundom kunne han få et glimt av dyrene. Flotte og velholdte fjordinger, men også noen digre grå og brune. Antagelig tyske bryggerihester innført til landet.

Personlig stell og hygiene var det så som så med. En vannkran utenfor brakken ble benyttet til håndvask og ansiktsvask. I en annen brakke var det vaskerom, der fikk fangene dusje en gang i ny og ne. Tannpuss ble det slutt med da tannbørsten forsvant.

Håret og skjegget måtte klippes. Tyskerne kunne ikke være bekjent av at fangene så ut som «buskmenn». En gang i blant ble de tatt med til «Frisørstuen». En tysk frisør barberte dem og klippet håret.

Med Alfred fikk han ingen lett jobb. Håret til 24-åringen var tykt og krøllet. Klippemaskinen satte seg fast. «Frisøren» slet og dro, bante og skjelte. «Stormen» som kom fra Bergen, godt bedugget, skrek: «Svi det av ham». Heldigvis hadde soldaten bedre vett enn sin overordnede, så Alfred kom seg unna.

«Stormen» var ikke å spøke med, særlig når han hadde drukket. En dag kom han på cellen til Alfred, full og galen. Fangen skulle henges og det på stedet.

Han rev skjorten av Alfred, knyttet det ene ermet rundt halsen hans og festet det andre i en spiker på veggen. Etter vel utført jobb, trodde han, forlot han cellen. Alfred kom seg løs og slapp med skrekken.

«Stormen» sjanglet videre bortover gangen. Resten av aggresjonen lot han gå utover en annen fange som han skamslo. Deretter sovnet han i køyen hans. Lite ærefullt for en høytstående militærsjef.

Den skamslåtte fangen, Ola Olsen, kontorsjef på Wichmann og en av lederne i Bremnesgruppen, var så ille tilredt at han ikke fikk komme ut til lufting på flere dager. Ikke lenge etter ble han satt fri og fikk reise hjem.