Artikler, bibliografi og lenker

Vis denne siden på fransk
Artikler Bibliografi Lenker

  « Til deg skal det ikke nå»

 

På enecelle

De var ikke særlig høye i hatten karene som ble jaget ned fra lasteplanet utenfor Bergen Kretsfengsel, den ettermiddagen først i mai 1943.

Arrestasjonen og turen med Gestapo-skøyten hadde vært en skremmende opplevelse og mottagelsen de fikk her stod ikke noe tilbake i så måte. Herrefolket måtte selvfølgelig sette seg i respekt. 

Oppstilling med  ansiktet mot veggen! «Name, navn»! Alle papirer skulle ordnes og underskrives. Slurv måtte ikke forekomme. Nøyaktighet var ett av tyskernes varemerker. Så ble de jaget opp trappene til 3. etasje og innelåst på celle. «Los, los, aber schnell, fort, fort!» Alle ordrer ble gitt på tysk.

 a

Nå begynte enecelletilværelsen som for Alfreds vedkommende skulle vare til 9. desember. Rommet var lite og inventaret sparsomt. En brisk var oppslått på veggen, et lite bord, en stol og i ene kroken en bøtte med lokk. I døren var det en luke hvor maten ble satt inn. Over den et kikkhull for overvåking.

Vinduet, en liten glugg, var plassert høyt oppe på veggen og hadde jernstenger foran.

Av klær hadde han bare det han sto og gikk i, kofferten var tatt fra ham for oppbevaring.

Langsomt gikk det opp for unggutten hva det innebar å være berøvet friheten. Fire glatte vegger og et gulv. Fire skritt den ene veien og tre skritt den andre veien. Her var ikke plass for noen oppdagelsesreise.

Men, vent litt! Under bordet var en skuff, den måtte undersøkes. Og hva fant han der? En Bibel! Innerst i skuffen lå den.

Bibelen var ingen ukjent bok for Alfred. Fra barndommen av hadde han lært den å kjenne. Besto i kammerset satt ofte med Bibelen i fanget og brillene på nesen når han kom inn døren. «Du kan stole på det som står her, gutten min, det er sant».

Det var ikke mye en guttepjokk forsto av teksten. Og han hadde liten tid. Han ville heller ut å springe og leke.

Nå hadde han tid.

Han slo opp og traff på Salme 91: Faller tusen ved din side og ti tusen ved din høyre hånd, til deg skal det ikke nå. «Til deg skal det ikke nå». Kunne det være sant? Var det mulig? Skulle han virkelig bli reddet.

Plutselig hørte han tunge skritt på gangen. I skuffen med Bibelen i en fart! Luken ble åpnet og matfatet skjøvet inn.

Appetitten var upåklagelig, kroppen krevde sitt. Og maten var bra på kretsfengselet.

Han løsnet brisken fra veggen. Trett som han var, skulle det bli godt å legge seg. Halvt i søvne stod de for ham, opplevelsene de siste dagene: Arrestasjon, avhør, juling og kjeft. Sjøreisen, Bømlo som ble borte der ute i tåkeheimen, fengselcellen og Bibelordet... til deg skal det ikke nå.

 a

Morgensolen skinte inn gittervinduet. Bygningen vendte mot nordøst og Fløyfjellet. Det var en avveksling å stå midt på gulvet og se Fløybanen med passasjerer gå opp og ned, opp og ned. Stod han på stolen kunne han se folk i gaten som hastet forbi. Barn og gamle, unge hånd i hånd, gutt og jente. Han hadde en drøm, en ung jente han var blitt glad i. Det hadde ikke blitt til at han hadde fortalt henne det, og nå ble det vel for sent.

Det raslet med nøkler. Han kom seg ned av krakken i en fart.

Kommandanten på kretsfengselet gikk under navnet «Lubben». Det varte ikke lenge før Alfred fikk stifte bekjentskap med denne mannen. Han hadde ikke vært mange dagene på cellen da Lubben gjorde sin entre.

I sin offisersuniform sto han plutselig midt på gulvet. «Nå fikk unggutten se til å lære seg å stå i giv akt når kommandanten kom inn på cellen»!

Han snakket og gestikulerte, viste med armer og ben hvordan dette skulle gjøres.

Da var det at Alfred falt for fristelsen å drive litt gjøn med den tyske offiseren.

Et vågestykke var det. Alfred som var litt av en humorist, lot som han ingenting forsto. Med slappe armer og skrevende ben sto han og så dumt på kommandanten. Denne skrek og brølte, fektet med armene og ble rødere og rødere i ansiktet.

Til slutt kalte han på tolken, Tommy Dreksler. Han hadde vært med i det illegale arbeidet i Bergen, men ble avslørt, arrestert og var nå fange på kretsfengselet.

Dreksler hadde tysk far og var flink til å snakke tysk. Han fungerte som tolk på fengselet og oversatte Lubbens ordrer til norsk. Det gikk «et lys» opp for fangen, han slo hælene sammen og holdt armene rett, i stram giv akt.

«Gut, gut». Lubben var fornøyd og forsvant ut døren. Med et lurt glimt i øyet lot tolken fangen forstå at dette ikke måtte gjenta seg. Det gjorde det heller ikke. Situasjonen var for farlig til det.

 a

Toalettbøtten måtte tømmes hver dag. Fangene tok den med når de gikk i luftegården.

Alfred huket tak i bøtten i kroken. Det gjaldt å være snar ned trappen. Men forsiktig måtte han være. Skvulpet noe over kunne det få leie følger! En medfange var uheldig og snublet, bøtten kantret og innholdet fløt utover. Han ble kommandert til å sette seg på gulvet og tørke opp med buksebaken.

Alfred var også uheldig en gang. Han hadde vært i luftegården og var på vei opp trappen med bøtten i hånden. Plutselig ble det et fryktelig leven der nede. Lubben brølte og skrek! Nestkommanderende på fengselet, Kurt Trampler, kom opp trappen og pekte på bøtten. Da så Alfred at han hadde tatt feil, det var ikke hans nummer som sto på bøtten. Han bråsnudde, tok trappen i et par byks og fikk huket tak i sin bøtte.

Før Lubben fikk sukk for seg hadde Alfred kommet seg opp trappen og inn på cellen. Kommandanten kom farende og skulle ha tak i synderen. Men da sto Alfred på gulvet i stram giv akt og bøtten på plass i kroken med rett nummer, det samme som på celledøren.

Alfred slapp «refs» den gangen. Kurt Trampler, som ble kalt «Engelen på Kretsfengselet», fordi han alltid prøvde  å hjelpe fangene, hadde reddet ham fra juling.

 a

Det var godt å komme ut. Luftegården var lang og smal, omgitt av høye murer på alle kanter. Muren var bred på toppen, en slags vei. Der patruljerte vakten med hjelm, bandolær, våpen og det hele.

Han skulte mistenksomt ned på fangen. De var alene de to. Ikke et smil å spore der ovenfra. Han hadde tydeligvis glemt instruksen Hitler gav sine soldater med på veien da de skulle innta Norge våren 1940: «Vær vennlige og forekommende, vinn det norske folk for meg!»

Pipen, for ikke å si geværpipen, hadde fått en annen lyd nå i 1943. Han må ha vært utrolig naiv den tyske rikskansleren som kunne innbille seg at nordmennene ville ha noe med han å gjøre, en herskesyk diktator.

Det kom ikke noe smil nedenfra heller. Sånn sett var de like de to i luftegården.

Alfred gikk frem og tilbake, han løp ikke. Med alle sanser åpne prøvde han å fange opp inntrykk, lyder og lukter, lys og luft – alt som var mangelvare der oppe i det trange cellerommet.

Solen sendte et par, tre stråler til skrås over kanten. De skriblet litt på murveggen før de trakk seg diskret tilbake – her var det for kaldt å være.

Vinden feide borti krokene, rusket i gammelt løv og fikk pinner og skrot til å danse krigsdans bortetter gårdsplassen. Og høyt oppe svevde skyene som hvite seil på den blå himmelen. Vakre var de, men lunefulle. Neste dag kunne de forandre karakter, bli mørke, svarte og truende, kanskje et mer passende tak over en fengselsluftegård.

Av lyder var det ikke mange som klarte å komme gjennom, murene var tykke. Bare en kraftig skipsfløyte nådde inn med en hilsen der utenifra.

Den tilmålte tiden for lufting var over og fengselsvakten kom i døren.

På vei inn møtte Alfred tre av karene fra Bremnesgruppen. De var ikke enecellefanger og fikk gå sammen ut i luftegården. Alfred vinket med hånden til hilsen slik som han pleide å gjøre når han traff kjente. Men, stopp, det skulle ikke vakten ha noe av. Han fikk seg noen kraftige lusinger.

Her var mye «nytt» å lære. At allminnelig folkeskikk var forbudt der i gården, visste ikke den nye fangen fra Bømlo.

Turen til luftegården var en avveksling for fangene, noe de så frem til. Men det skulle også bli andre turer som det var lite å glede seg til.

 a

En dag kom to fangevoktere og tok Alfred med til Gestapohuset i Veiten. Han hadde hørt om dette stedet. Under avhør ble fangene slått med de frykteligste torturredskaper. En fange ble trampet ihjel. En annen fortvilet stakkar kastet seg ut av vinduet i fjerde etasje.

Gjensynet med Gestaposjef Arndt ble alt annet enn hjertelig: Mørk og truende stod han der. På veggen hang et kart over Bremnes. Han pekte på havnene der skøytene hadde gått ut, på fluktrutene til Shetland.

Alfred og kameratene hadde tidlig lagt planer for hvordan  de skulle forholde seg under eventuelle avhør. Hendelser og historier som kunne virke sannsynlige og troverdige ble diktet opp. Nå fikk han bruk for dem. Nå var det alvor. Sprakk han kunne det få katastrofale følger for han selv og for kameratene og øysamfunnet der vest. «Nei, nei» og hoderysting var alt Gestapo fikk ut av ham.

Den truende holdningen gikk over til raseri. Skjellsordene haglet, ørefikene danset og knytteneveslag suste i luften! Til slutt gav han seg, det tok på å være torturist. Møtet var slutt og fangen kunne vende tilbake til kretsfengselet.

Alfred pleide å løpe opp trappene. Da fikk han mosjon for kroppen og luft i lungene.

Denne dagen orket han ikke det. Vel inne på cellen sèg han ned på gulvet, det var forbudt å ligge på brisken, den skulle være oppslått på veggen om dagen.

Det neste og siste avhøret hos Gestaposjefen forløp roligere enn de to foregående. Det virket som de hadde gitt opp å komme til bunns i Bremnes-saken. Saken ble henlagt. Men fangene ble ikke satt fri.

Forrige kapittel

Neste kapittel