“Ved Fjære kirke jeg så en grav…”
I vår kultur og tradisjon er individuelle gravsted vanlige og viktige. En grav å gå til betyr veldig mye for svært mange. Uansett hvor ofte man ville ønsket å oppsøke en grav, er fraværet av en grav tungt å bære. Kirkegårder er også en viktig del av vårt lands historie. Dette siste selv i en nasjon som vår der havet representerer en meget stor fellesgrav hvor generasjoner av vår kystbefolkning har funnet sitt siste hvilested.
Det er smertefullt å miste en av sine nærmeste. For de fleste vil smerten være større om man samtidig berøves muligheten for å gi avdøde en grav. De norske som døde ute etter å være blitt deportert til Natzweiler konsentrasjonsleir, kom aldri hjem – ei heller deres jordiske rester. Det er i seg selv en krigsforbrytelse å nekte en avdød internert en individuelt merket grav, eventuelt en urnegrav.
Askegraven i Natzweiler er viet som norsk kirkegård, og er også velsignet av alle trossamfunn som har medlemmer som hviler der. Askegraven er et vakkert og verdig minnested som franske myndigheter holder høyt i hevd.
Hjemme i Norge er mange, kanskje alle av de norske som ikke kom hjem etter opphold i Natzweiler konsentrasjonsleir, minnet ved at deres navn er risset i sten på krigsminnesmerker. Det er verdig og riktig; men heller ikke det avhjelper mangelen på individuelle gravsted.
En mulighet for å sikre et minnested for den enkelte, er å ta med avdødes navn og data på gravstenen til et familiemedlem.
Olav Aanesland fra Birkeland ved Lillesand som døde i Natzweiler konsentrasjonsleir
4. juli 1944, er “ført hjem” på denne måten.
Stillferdig, vakkert, verdig og personlig!
Hanne Sophie Greve